Oops! ...så usexy, Britney

Tilgjort og ensformig fra dagens heteste popprinsesse.

Hvis Britney Spears' sceneopptreden er like ensformig og tilgjort som denne 13-låters girliepop-plata, er den lite å glede seg til.

Et spinkelt lyspunkt er et visst tilløp til humor i enkelte låter, for eksempel i CD-ens tittellåt, der det henvises til det ikke ukjente smykket i Titanic-filmen. Men når Spears med babyrøst i fullt alvor forsøker å leve seg inn i smektende ballader, blir det rødmende flatt og utroverdig.

Gjennomgående er albumet melodiløst, monotont og tenåringsskvaldrende. Musikken spiller på veksling i lydbildet med mange innslag av blikkboksopptak av Spears' Lolita-stemme. Plata er ellers krydret av hiksting, stemmeknirk og vokal silikon, sauset sammen med en danseglad rytmikk med en slags bråstopp som er blitt Britney Spears' varemerke.

Man kan ikke annet enn ha medlidenhet med en generasjon som eventuelt tror at Spears' akustiske softversjon av Rolling Stones-hiten «I Can't Get No Satisfaction» er en originallåt. Hun får til og med den til å låte som en våtdrøm av det tørreste slaget.

MELODIØST: Britney Spears' nye CD er krydret med hiksting og stemmeknirk, mener vår anmelder.