Opdahl til topps

BERGEN (Dagbladet): Ørnulf Opdahls introduksjon representerer en billedmessig synsvinkel fra flykroppens indre, og dette syn fra oven - som er hverdagsvane for luftas pendlere - ville utvilsomt ha virket som et guddommelig overblikk for hans fjerne forgjengere innenfor landskapstradisjonen.

Sang Bergenssangen da kongen gikk...

Han fortsetter imidlertid den fargenes ferd som en annen internasjonalt orientert sunnmøring - Olav Strømme - slo inn på i 60-åra. Forbildets fascinasjon fikk eksotisk fortegn i den skimrende serien «Flyver over orientalsk by», mens Opdahls utgangspunkt for sine suggestivt skiftende syn er vingeflukten mot Vigra.

«Fergested, anløp» har samme regionale grunnlag, men reisemotivet med det flyktig malte fartøyet i et blaff av blålys mot svart fjord forlater rutetabellens tider og seiler symbolsk inn i livsløpets rytme. Opdahl overlaster ikke med sjøfartens symboler, men setter sin lit til bærekraften i de stofflig varierte fargene. Der har han en så solid håndverksmessig basis at dramatiseringen ikke blir utvendige effekter, selv om mindre flater kan få overvekt av forføreriske virkninger. Opdahl opererer gjennom prosesser hinsides alt konvensjonelt penselpirk, og gir stoffet vekslende substans som dels fordrives i lette lasurer og dels fortettes til ruglete teksturer.

Dialog

Det ser man ikke minst i hans maleriske dialog med så ulike kunsthistoriske skikkelser som Peder Balke og Goya, hvor han ikke nøyer seg med å mime det tekniske mesterskapet hos den norske/spanske duoen. I «Budskap fra Balke» formidles stemningsleiet fra den sublime landskapsmaleren som emosjonelt ekko - men innenfor et billeduttrykk med abstraksjonens natur. «Goyas hund» - som refererer til spanjolens uforliknelige bilde i Prado-museet av bikkja med det engstelige blikket - konfronterer et nesten usynlig dyr med et frislepp av kaoskrefter i forbrent koloritt. Med sin dramatisk oppdrevne temperatur kan de ustyrlige kreftene vise mot truende perspektiver for vår tid, som langt overgår anelsen om det inferno som jaget synene av monstre inn i sinnet til den gryende modernitetens mester.

Følelser

Opdahl viker ikke tilbake for å slippe fram følelser, og de har sin forankring i det landskap som omgir ham. Naturen på Nordvestlandet handler ikke bare om mektige formasjoner og vide utsyn, som han panorerer i et minimalistisk redusert og ekstremt utstrakt format på tre meters lengde og 27 centimeters høyde. Utfordringene ligger også i å spille ut et malerisk register mot meteorologiens teater, hvor «sceneskiftene» er uforutsigbare. Samtidig manøvrerer Opdahl med streng formal regi, og får full uttelling for denne dobbeltheten i storsalens fjellsyner i vinterstille gråskala. Men ikke fra Museet for samtidskunst - som utrolig nok dro tomhendte tilbake til Bankplassen.

FJELLFORMASJONER OG FORMALE VARIASJONER går spenningsfylt sammen på Ørnulf Opdahls Festspillutstilling i Bergens kunstforening.