Opera- reprise

  • Hva skal Den Norske Opera fylle det nye huset med når det åpner i 2008, med tre ganger så mange spilledager pr. år som i huset i Folketeaterpassasjen i dag? Uansett hva de ellers måtte komme opp med, er ett av svarene gitt: flere repriser.

Eller sesongpremierer, som det heter så fagert i operaspråket, hver gang de henter enn produksjon fra i fjor eller forrige tiår ned fra snoreloftet og setter den på spilleplanen igjen.

Slike utpakkinger fra møllposen kan være alt mulig, fra begivenheter der støvskyen står og til gledelige gjensyn.

Da «Don Giovanni» spilte sesongens siste forestilling i går kveld, første gang presentert i Göran Järvefelts regi i 1987, fikk vi syn for at det er mulig å løfte reprisen over terskelen til det se- og hørverdige.

Den har gått for utsolgte hus siden gjenopptakelsens første forestilling i slutten av vinterferien, og røper i hvert fall at Den Norske Opera kjenner resepten. Uvitenhet er det altså ikke, de gangene de nøyer seg med utpakking på rutine, noe som dessverre altfor ofte har vært formelen de siste sesongene.

Men altså ikke i «Don Giovanni», denne gang.

  • Premieren var ikke på noen måte bemerkelsesverdig den gang på slutten av 80-tallet. Hva er det så som har løftet produksjonen? Først og fremst sangerlaget. Sesongpremierene åpner for nye stemmer, og det var utnyttet til gagns. Peter Mattei, verdensstjerne i barytonfaget, innfridde totalt sitt rykte i tittelrollen. Innfridde gjorde også Carsten Stabell som Leporello, i forhold til hva han ellers har levert av lysende prestasjoner tidligere denne sesongen.

Og så en debutant som Masetto, Johannes Weisser. Der er det mye å forvente, når det sceniske grepet fester seg med like stor sikkerhet som han nå utviser når han synger.

Også spinnesiden var bra besatt, slik at vi ble minnet om hvor sjelden en god besetning over hele fjøla er på Den Norske Opera.

  • Regien slarket, slik det som oftest er når en assistent skal drille ny besetning, på kort tid, inn i hvordan oppsetningen var konsipert, for eksempel en gang for sytten år siden. Og dirigenten, Francesco Corti, hadde så dårlig tid at han grep til tempi som forhindret musikken å nå bunnen i hver tone.

Men alt i alt et gledelig gjensyn med et av operalitteraturens flotteste verker. Så nå behøver vi ikke tilgi Den Norske Opera, når de neste gang pakker ut på rutine.

De vet som sagt hva de gjør!