Opera for én

Cecilia Bartoli ga raust av seg selv, på en konsert som viste hvorfor hun ikke har sin make blant sangere.

Det finnes bare én stemme og én sanger av Cecilia Bartolis kaliber, også om vi går generasjoner bakover i tid. Til gjengjeld produserer hun et mangfold av uttrykk, nesten umulig å holde fast der vi ravet ut av Oslo Konserthus i går kveld, svimeslått av inntrykk og i lykkerus.

Det begynte nesten før hun hadde åpnet munnen, fordi hun tar sats i et gudbenådet scenisk nærvær.

Sjelens speil

Som få inkarnerer hun Nietzsches diktum om kroppen som sjelens speil. Og derfra tar en stemme form som viser oss enda mer enn vi ser, fra de første kriblende fornemmelsene av tilbakeholdt fryd - eller skrekk! - over virtuose løp gjennom hele stemmens register som munner ut i en himmelropende jubel. Om hun da ikke bråvender og henter uttrykket helt inn i det intime, der hun knapt hørbart hengir seg til melankoliens voggende klanger eller fortaper seg i en tristesse som nesten truer med å gå i stå.

Uten grenser

Fellesnevneren er teknikken som er så blendende at den nesten ikke syns, selv i koloraturenes mest intrikate notegirlandere, men som kanskje imponerer mest når hun beveger seg inn i grenselandet mot den absolutte stillhet.

Ved hjelp av teknikken forserte hun ethvert hinder på veien til kjernen i Vivaldis og Glucks stil, der det instrumentale har mangfoldiggjort det vokale uttrykksregistret som musikken startet med. Bartolis kunststykke er ikke minst å gjenerobre også dét registret for stemmeklangen, noe som også forutsetter samspillet med musikerne i Akademie für alte Musik, lydhøre som få.

Slik vrister hun uttrykket løs fra enhver stilbinding, og får den historiske musikken til å bli noe som skjer her og nå. For så vidt ikke ulikt de beste jazzsangerne, som nok kunne ha drømt om å frasere like fritt og spontant som Bartoli når hun tar ut hele sitt engasjement.

Det gjorde hun til gagns i går kveld, som opera for én, fra sorgtung innfølelse i Vivaldis lament «Sposa son disprezzata», over Glucks heroiske «Berenice» og tilbake til Vivaldi igjen i ekstranummer fra «Armate», som fikk det til å koke, både på podiet og i salen.

FINNES IKKE MAKEN: Det kokte på scene og i sal når Cecilia Bartoli sang i Oslo Konserthus i går kveld.