Operaelskere elsker ikke som alle andre

Ståle Wikshåland kjenner lidenskapens dype vingeslag i ny bok om operaens historie.

OPERAMAGI: Vi sitter som publikum i salen, og med et trylleslag bivåner vi plutselig også oss selv på scenen. Fra Stefan Herheims oppsetning av Wagners «Tannhäuser» i Bjørvika, mars 2010. Scenografi: Heike Scheele. Foto: Erik Berg / Den Norske Opera & Ballett.
OPERAMAGI: Vi sitter som publikum i salen, og med et trylleslag bivåner vi plutselig også oss selv på scenen. Fra Stefan Herheims oppsetning av Wagners «Tannhäuser» i Bjørvika, mars 2010. Scenografi: Heike Scheele. Foto: Erik Berg / Den Norske Opera & Ballett.Vis mer
Meninger

Nå har vi endelig fått en ny bok om kjærlighet i opera, og ikke minst: om kjærlighet til opera. Dette er boka mange av oss aldri hadde trodd ville bli skrevet. Ikke fordi behovet ikke er der, bevares. Men rett og slett fordi det ikke skulle være mulig å skrive en slik bok, lenger. Eller rettere sagt: I dag.

Jeg har sjelden vært så glad over å ta feil. For hva som nå foreligger under den nøytrale tittelen «A History of Opera», på Norton, er så mye, mye mer enn en historiebok. Forfatterne er begge musikkprofessorer, henholdsvis Carolyn Abbate på Princeton, og Robert Parker, på King's College. Begge er lysende musikkforskere, med opera som spesiale, og begge skriver i den gode, essayistiske stilen som kjennetegner det beste av humaniorafagene, fortsatt. Og begge har de skrevet bøker sammen, tidligere.

Men nå har de satt seg sammen for å skrive om opera og operaerfaringer slik vi møter dem i form av forestillinger på operahus verden rundt i dag.

De har skrevet om hva som kjennetegner sjangeren (mer om det om et øyeblikk), gruppert materialet sitt, ikke som en historisk fortelling, men mer som en slentrende vandring gjennom operaforestillinger de har sett, før de til slutt tenker høyt om en sjanger som har brorparten av sine store verker bak seg, til tider langt bak seg. Men som aldri har samlet flere entusiaster i tusentall enn nettopp i dag.

For aldri har vel opera blomstret kraftigere og rikere enn i vår tid. Det er noe tankevekkende ved det, og Abbate og Parker gir noen av de beste forklaringene på hvorfor.

De har riktignok dandert vandringen sin kronologisk, slik at de (eller forlaget) er i sin fulle rett når de kaller boka en operahistorie - i full visshet om at det er noen generasjoner siden noen turde å lansere noe slikt. Men boka bæres også fram av stor selvbevissthet. I full visshet om hvor radikalt nytt i faget dette er, erklærer de at de lar operapartiturene ligge. Fotnoter er det minimalt av, dette er så visst en tekst som både går og står på egne bein.

Hva de i stedet konsentrerer seg om, er operaene slik de har sett og opplevd dem. Og de har opplevd mange, næropplevd dem i beste forstand. Vi finner ingen detaljdiskusjoner over noteeksempler ett eneste sted i den drøyt 600 sider lange boka. Men kapitlene bugner av beskrivelser av opera som forestilling.

Og kunnskapen sitter som den skal, i sjelden grad og av sjelden kvalitet.

Boka har mange og veldig ulike innsiktsfulle grep, her regjerer ingen illusjoner om å ha funnet de vises stein. Men én grunnleggende erfaring av hva opera er, bærer framstillingen likevel. Mens svært mye som er skrevet om opera, baler med sjangerens sannsynlighetsproblemer, à la: hvorfor i all verden synger de til hverandre hele tiden? For ikke å snakke om alle de nedlatende omtalene av sviktende dramaturgi, når for eksempel dramaet topper seg, og hovedpersonene bryter ut i sang, heftigere enn det meste, men nesten uten en handlingstråd (som vi likevel ikke ville ha oppfattet teksten i). Eller dør, ombrust av sin egen musikk i kanskje åtte-ti minutter.

Overfor dette markerer Abbate og Parker ganske enkelt: Det er ikke et problem at det synges så uttrykkssterkt, det er det som er hele poenget! Opera dreier seg om musikken i noteteksten, vi overveldes og lar oss rive med, om musikken er sterk nok, og om sangerne makter å projisere den fram til alle i salen. Opera er overveldende, i mange registre: den lar erotikken folde seg ut i alle regnbuens farger, den drar oss ned i lidenskapens aller dypeste daler, eller løfter oss opp med de flotteste vingeslag. Og den kan få oss til å holde pusten i tilbakeholdt og lavmælt spenning.

Kort sagt: Opera er og forblir en musikksjanger der vi er med på nesten hva som helst så lenge musikken er sterk nok. Ikke tilfeldig finner Abbate og Parker paralleller i populærmusikkens eksesser og store sceneshow. Det er ikke så mange som dveler ved teksten der heller, i hvert fall ikke før i ettertankens bakspeil.

Mange av historiens diskusjoner kretser om nettopp dette. Abbate og Parker for sin del parafraserer Joseph Kerman, som med god grunn ligger og vaker mange steder i teksten som deres store forbilde: Glucks operareform formet musikken under tekstens rasjonalitet - og så kom Mozart og satte musikken fri igjen.

Det er mange slike finstilte iakttakelser av hvordan sjangerens kriterier har vekslet, til dels i de heftigste offentlige disputter, mange med politiske overtoner. Og en av de kraftigste føringene blir ettertrykkelig parkert, flere steder i boka: oppfatningen av at den nordeuropeiske instrumentalmusikken krøp opp på siden og forbi operasjangeren på midten av 1800-tallet, og slik parkerte operaen med alle den dramaer og divaer som noe annenrangs. Et lite og mer enn kuriøst poeng midt i alt dette, er påpekningen av at det ikke minst er Wagner, en av de største av operakomponistene, med alle sine adepter, som er en hovedkilde til en slik oppfatning.

Eksemplene bølger gjennom hele boka. For de av oss som har brukt mye tid på opera, bugner framstillingen av nye innsikter og omvurderinger av hele operaforfatterskap, nettopp basert på forfatternes informerte overveielser over sentrale operaforestillinger. Jeg ville også tro, at for dem som «bare» elsker opera og kanskje heller ikke har sett så mange forskjellige forestillinger, vil det gå mang en prås opp, som vekker forventning om nye møter i salongenes halvmørke.

Og boka er utsøkt, som rent lesestykke, også.

Dette er en bok som får oss til å kjenne oss igjen, alle vi som har kjent den voldsomme entusiasmen som veller opp i møtene med opera på sitt flotteste og rikeste.

Eller slik forfatterne avrunder sin odyssé: «Opera er en form for iscenesettelse som mest av alt feirer den menneskelige stemmen ... Og den fortsetter å artikulere noe av menneskets mest sammensatte opplevelser på måter som ingen annen sjanger har maktet å leve opp til.»

Før de toner ut på en vakker verbal kadens: The trees in its vast forest are indeed very old and very grand. Their beauty, and the shadows they cast, are immense.»

OPERAHISTORIE: Carolyn Abbate & Roger Parker: «A History of Opera» Forlag: Norton. 604 sider.
OPERAHISTORIE: Carolyn Abbate & Roger Parker: «A History of Opera» Forlag: Norton. 604 sider. Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.