OMSTRIDT: Debatten rundt operasjef Per Boye Hansens skjebne er også operaens skjebne.
OMSTRIDT: Debatten rundt operasjef Per Boye Hansens skjebne er også operaens skjebne.Vis mer

Operaen + offentligheten = sant?

Operasaken er endelig i hendene på operaens nye styre, når de i dag møtes for første gang. Styret har ikke bare saken om operasjefen på kartet. De har også operaens skjebne de kommende år i sine hender.

Meninger

Offentligheten følger spent med. Styret skal ikke bare mene noe, de må også gjøre noe. Men er spørsmålet om operaens ledelse et offentlig anliggende? Svaret er at vi lykksalige nordmenn lever i et demokrati. Enhver kan ytre seg om den ulykksalige situasjonen ved operaen - offentlig. «Syng med den stemmen du har» er parolen, ja det er loven. Et høyst blanda kor, og det låter ikke alltid like vakkert, men - demokratiet fungerer.

Eller, gjør det? Demokrati i vår tid betyr ikke at byens menn og kvinner har allmøte på torget; det betyr at vi har en rettsstat. Hvordan sikre at rettsstatens institusjoner opererer i samsvar med sitt demokratiske grunnlag? I sin tid, det vil si i opplysningstiden, pekte Immanuel Kant på kjernen i saken da han skrev at rettsstatens ytterste grunnlag er «die Freiheit der Feder» - fjærpennens frihet, altså ytringsfriheten.

Dette fjærlette grunnlaget kan få mer tungtveiende konsekvenser enn mange av dem som havner i offentlighetens lys skulle ønske. For det nytter ikke å avfeie alle argumenter med at det er ‘subjektive vurderinger’. Offentligheten er nettopp en felles arena der argumentene må ha offentlig interesse utover det subjektive.

Vi vet ikke om Lysø hadde forestilt seg at hans innstilling til styret om ikke å forlenge operasjefens åremål skulle skape en offentlig debatt som kunne få konsekvenser av noe slag. Måten han fremmet saken for styret kan tyde på at han har tenkt at offentligheten lar seg like lett håndtere som hans eget styre - om enn på en annen måte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Først prøvde han, som Dagbladet skrev, å agere østers. Deretter prøvde han seg på en ny variant av «die Freiheit der Feder», ved i duo med avgåtte styreleder å gjøre en fjær til fem høns: en bekymringsmelding ble til fem år i minus for operasjefen, gjennom en arbeidsmiljøundersøkelse utført av eksterne.

Undersøkelsen spiller en viktig rolle i Lysøs argumentasjon overfor offentligheten om at hans innstilling til styret var basert en ‘helhetsvurdering’ av objektive fakta i saken - dvs. fakta om interne forhold. Derfor valgte han å bruke profesjonell, ekstern bistand. Undersøkelsen ble nok profesjonelt utført. Lysøs håndtering av den er det verre med.

I et innlegg på Aftenposten.no 5. juni har jeg begrunnet hvorfor Lysøs måte å bruke denne arbeidsmiljøundersøkelsen knapt tåler offentlighetens lys. Her bare en kort rekapitulering. Uten å gå inn på de sidene ved undersøkelsen som Boye Hansen og Lysø strides offentlig om kan jeg, på grunnlag av det som ingen av dem har bestridt om bruken av den, ut fra min erfaring som arbeidslivsforsker fastslå følgende:

Profesjonelle leverandører av arbeidsmiljøundersøkelser som foretas i en situasjon preget av konflikter, vet at det ikke noe mål å få partene i en konflikt til å komme til enighet om hva som er konfliktens årsak. Det som trengs, er enighet om hva som skal være videre prosedyrer for å få til bedre konflikthåndtering i framtiden.

Individuelle intervjuer er en viktig del av metoden. I et intervju med en ekstern kan man kan si ting som man ikke vil eller kan si åpent internt i virksomheten. Men, metodisk vil ingen profesjonell aktør finne på å tillegge det som sies i enerom en privilegert sannhetsverdi. Enhver sak har som kjent flere sider, flere enn hva som kan rommes i en rapport - derfor er rapporten et utgangspunkt for diskusjoner, ikke sluttpunktet.

Av disse grunner vil enhver profesjonell leverandør påpeke at resultatene fra en undersøkelse ikke er fasit for hva som er den konkrete tilstanden ved bedriften. Rapporten er et kunnskapsbasert utgangspunkt for diskusjoner blant ledelse og ansatte, om hva som kan gjøres, for å bedre tilstanden i framtiden. Ingen av disse profesjonelt sett elementære poengene med å bruke en arbeidsmiljøundersøkelse har blitt ivaretatt i DNO & B. Lite tyder på at det skyldes leverandøren, mye tyder på at det skyldes Lysø. I alle tilfeller er dette hans ansvar.

Lysø har kanskje tenkt at hans strategi med en ekstern undersøkelse ville bidra til å immunisere operasaken for konsekvenser av offentlig debatt. Men i samfunn som har en noenlunde velfungerende offentlighet, er slik immunitet en illusjon.

Da er vi ved sakens kjerne, før morgendagens møte i operaens nye styre: Hva slags konsekvenser bør den offentlige debatt få for operasaken? Dette spørsmålet kan mange mene mye om, men ingen kan bestemme hva svaret skal være. Frikoblingen av offentligheten fra alle slags beslutningsarenaer er en forutsetning for at offentligheten kan fungere som arena der ytringsfriheten kan spille seg ut. Så saken er, at når det gjelder å trekke praktiske konsekvenser av den offentlige debatt om operasaken, kan verken lov eller noen dømmende instans påkalles.

Det nye styret vil ha loven på sin side, hva de nå velger å gjøre. Ingen lov gir dem en pekepinn i noen bestemt retning. Som påpekt av H. Jakhelln: «Fullmaktene er meget vide. Styret har vide rammer for å utøve skjønn, også når det gjelder hva som er en rimelig fremgangsmåte». Dette gjelder også Lysøs odiøse bruk av arbeidsmiljøundersøkelsen. Den eneste dømmende instansen som kan påkalles er det nye styrets dømmekraft. Her kommer den offentlige debatten inn.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook