Operaen samler Oslo

- Med Middelalderbyen som et storartet amfi vil operaen i Bjørvika samle Oslo, mener professor Thomas Thiis-Evensen. Her guider han gjennom hovedstadens nye, gamle bydel.

- Det er lov å angre seg, sier professor i arkitektur, dr.philos. Thomas Thiis-Evensen. Han var en ivrig tilhenger av opera på Vestbanen. Nå har han sett lyset i Bjørvika fra den strålende, nyrestaurerte Middelalderbyen i Gamle Oslo.

Vi står midt i det opprinnelige Oslo i Mariakirkens nydelig restaurerte ruiner. Bak oss ligger ruinene av Clemenskirken, som i mange år ble gjemt under Loengbrua, før den ble revet. Vannspeilet, som forteller hvor langt opp sjøen gikk, er på plass. Det avsluttes med en liten bru over en kulp.

Den illuderer avslutningen på Alna, eller Loelva, som den også ble kalt, før den rant ut i Oslo-fjorden.

På langgrunna i den gjenerobrede sjøen bader ungene i frydefull lek. I bakgrunnen troner Gamlebyens leiegårder fra århundreskiftet.

Prisstigning

- Gjett om leilighetene der vil stige i verdi, sier professoren.

- Det er fantastisk hva som har skjedd her i Gamle Oslo, fortsetter han begeistret.

Stille og rolig har arkeologene gravd fram byens historie og en «ny» bydel i hovedstaden. Den gir ikke bare operaens beliggenhet ny aktualitet, men også en identitetserfaring som ikke er et teoretisk ord. Vi kan nå rett og slett se og ta på byens historie. Det bringer fram en forståelse av at Oslo ikke er en ny by, som vi har lett for å tro. Nå er sannheten om at Oslo virkelig er 1000 år åpenbar.

Og med plassering av operaen mellom øst og vest, tar vi med oss hele Oslo under Holmenkollåsen og Ekeberg.

Under torva

Siden bybrannen i 1624, da kong Christian IV bestemte at byen skulle bygges opp igjen på den andre siden av Akerselva, utviklet den seg praktisk talt bare vestover - inntil vi på 1900-tallet begynte å bygge nordover mot Grorud.

Først nå aner vi hva visjonene om Oslo øst kan bli.

Og hadde ikke byen brent og kongen tatt sin beslutning, ville Middelalderbyen gått tapt og ligget under bebyggelse. I stedet ble historien gjemt i århundrer under gress og torv. Slik lå den og ventet på vår tid, forteller Thiis-Evensen.

Med utgangspunkt i arkeologen Erik Schias bok «Middelalderbyen i Oslo», instruktivt illustrert av Karl-Fredrik Keller, guider Thiis-Evensen oss i fortid og framtid. Hans iver smitter over på førsteklassingene som er på skoletur i Gamle Oslo, og de klatrer nesten opp på ham for å se og høre. Professoren tar seg vennlig tid, ungene vil vite alt .

Opera-skulptur

Han beretter om kong Håkon, som grunnla Akershus, og peker vestover, der operaen skal ligge. Bak oss ligger minnesteinen over kongen, der barna har pyntet med blomster og kors. Sommerdagen forskjønner opplevelsene i Gamle Oslo, der lagerskur er revet og kilometer med gress lagt ut. Et innbydende fristed både til piknik og tankeflukt i historien.

En gave til byen

- Middelalderbyen er blitt en gave til byen, en perle som blir enda vakrere når containerne mot fjorden fjernes og E6 legges i senketunnel. Men jo mer fullendt Middelalderbyen blir, jo større krav stilles det til operaens arkitektoniske uttrykk. Plasseringen av den gir formale føringer. Den må bli som en skulptur. Sett fra Gamlebyen må den skille seg ut som et samlende blikkpunkt og ikke forsvinne i arkitekturen omkring. Operaen skal samle byens røtter og ta ansvar i bylandskapet, sier Thomas Thiis-Evensen.

SKULPTUR: -Operaen må bli en skulptur i landskapet, sier Thomas Thiis-Evensen i Middelalderbyen.