Operaens innhold

OPERA-AMBISJONER: Vi skal få en opera med høy, europeisk standard, sies det. Hva betyr det?

DE FØRSTE smektende toner har blitt produsert i råbygget til Operaen i Bjørvika. En håndfull heldige har fått lov å innånde eimen av hva vi har i vente. Snart vil vi også i vårt land nyte opera i omgivelser som lar oss forstå hvor flott denne kunstarten er. Det utrolige skjer: mediene er fulle av stoff om operaen. Man snakker om hva som skal bli husets innhold, ikke hovedsakelig om hvorvidt stenen i fasaden skal være italiensk eller norsk. Slutt på beskjedenheten, lyder det. Høy europeisk standard er det magiske mål.

PRESSEN TILBYR bastante eksempler på operahus av den kvalitet vi angivelig skal måle oss med: København, Frankfurt, Bruxelles, Lyon. Høyt engasjement - glimrende! Men vi kommer skjevt ut dersom de som uttaler seg offentlig ikke baserer sine utsagn på kunnskap. Det blir meningsløst å kaste omkring seg med navn og begreper uten å ha forutsetninger for å forstå hva disse står for. Som eksempel på dette vil jeg gjøre oppmerksom på at de i pressen nevnte operahus er scener med helt ulike profiler. Hvilket kvalitetsbegrep er det da man opererer med? Enkelte hus satser på progressiv regi, andre utmerker seg ved musikalsk pleie. Ulike systemer gir ulik nytelse. Av størst betydning for publikum vil være hvilken modell Operaen velger,repertoarteater eller «stagione». Sistnevnte betyr automatisk et lite eller intet fast ensemble. «Stagione» vil si at man ansetter sangere spesielt til stykket som skal fremføres og kun dette stykket spilles for publikum mens neste stykke forberedes. Når vi sammenligner Bruxelles, som kjører «stagione», med Frankfurts opera bygget på repertoar og eget ensemble, ser vi at i Bruxelles får publikum inneværende sesong oppleve 11 operaer. Frankfurt byr på utrolige 13 nye iscenesettelser og 17 gjenopptagelser. Konsekvensene av disse ulike satsinger er at de som bor i Bruxelles og nettopp har besøkt operaen må vente en måned på neste produksjon mens man i Frankfurt kan besøke gjennomsnittlig 7 ulike produksjoner i samme tidsrom.

HER HJEMME befinner vi oss i den enestående situasjon at vi nå kan sette spørsmålstegn ved gamle skjeletter hva gjelder form og konvensjoner og skape ut ifra i dag. En slik sjanse må vi ta vare på og tenke godt igjennom våre muligheter. Hva passer for Norge, for en opera som skal være det norske publikums storstue og samtidig ha kvalitet og originalitet til å markere seg internasjonalt?La oss se på karakteristika ved noen av Europas operahus det kunne være relevant å sammenligne seg med og undersøke hvilke kriterier de har bygget sin profil på.

TYSKLAND ER LANDET med flest operahus. Berlin alene har 3 operascener. Det arbeides hardt kulturpolitisk for å beholde dem alle.Deutsche Oper am Rhein betjener to teatre i to byer, Düsseldorf og Duisburg. Huset satset fra begynnelsen på ensemblekultur og ble en trampoline for kunstnere mot den store karrieren. Etter oppnådd berømmelse kom flere trofast tilbake som glansfulle gjester, blant disse vår høyt savnede Ingrid Bjoner. Den legendariske intendant G. Barfuss utvidet konseptet med sangernes tilhørighet til også å inkludere regissører. Han lot franske J.P. Ponnelle få anledning til å utvikle et briljant, poetisk billedspråk og forrykende personregi i Rossinis operaer, en referanse frem til i dag. Videre ble alle Janaceks scenestykker oppført i rekkefølge: «Jenufa», «Katia Kabanova», «Makroupulos-saken», «Herr Broucek» og «Fra dødens hus». Tsjekkernes fremste regissør, B. Herlischka, preget iscenesettelsene med sterke visjoner og personlig stil slik Ponnelle hadde gjort før han.Stein Winge er nå en slik «hus-gjest». Dagens intendant, Tobias Richter, legger vekt på at kunstnere som kjenner hverandre godt er en kvalitetsgaranti. Ensemblet består av 70 sangere. Samtlige roller i Wagners gigantiske «Ring» kan besettes dobbelt med husets egne! Å spille i to operahus parallelt kan være en kraftig hodepine, men som ofte kan man i en vanskelig situasjon oppdage at løsningen ligger just i situasjonen selv. Da Berlioz\' «Les Troyens» (som spilles i to tidsrom på to spillesteder, Troja og Karthago) ble fremført, la man elegant Troja til Duisburg og Karthago til Düsseldorf. Publikum ble fraktet mellom de to oldtidsbyene (buss) og fikk til belønning neste dag se Offenbachs satiriske vaudeville «La belle Hélène» i scenebildet til Trojas ruiner.

DIE OPER FRANKFURT tar utgangspunkt i byens høye businessprofil og internasjonale publikum. Således legges lite vekt på nasjonal tilhørighet, man ønsker først og fremst ypperlig kvalitet. Av 31 sangere i det faste ensemblet er bare 4 tyske. Operasjef Bernd Loebe er ingen tilhenger av stagione-systemet. «Det er en tvangssituasjon man må akseptere i et hus med liten plass», sier han, «men vi har plass og vil at folk hele tiden skal være nysgjerrige på hva vi spiller.» Repertoaret er stort og representativt. Verkene presenteres uten å være del av et synliggjort tematisk konsept. Teateret er uten ballett.Loebe har full kontroll over kunstneriske anliggender. Økonomien er underlagt en forretningsførende direktør.

ET MEGET FORSKJELLIG men også svært vellykket operahus er De Nederlandse Opera i Amsterdam med opera (100 aftener), ballett (60-70 aftener) og gjestespill (40 aftener), finansiert via tre uavhengige kanaler. Man har få sponsorer men til gjengjeld en enestående publikumsdekning, min. 95 og maks. 99 %. Det føres en aktiv politikk for å tiltrekke og oppdra publikum. Foreningen «Operaens Venner» har 6000 medlemmer! Operaen er et rent stagione-teater uten fast ensemble og uten eget orkester. Mest husvarm er Nederlands Philharmonisch Orkest, men det er flere beilere, bl.a. det berømte Concertgebouw-orkesteret. Prioritering blir enklere og devisen lyder: høyest mulig kvalitet, bredest mulig repertoar. Når Amsterdam utarbeider et utfordrende konsept, vikes det ikke unna for kompliserte løsninger. I november ble de 3 Mozart-operaene til libretto av da Ponte, «Così fan tutte», «Don Giovanni» og «Figaros bryllup», presentert som syklus 3 dager på rad. Alle nyproduksjoner. Prøvene hadde vart fra begynnelsen av juni!

HVA INVESTERING i nye teatre angår, stiller Spania i egen liga. Sist ute var Valencia. Det nye Palau de les Arts åpnet høsten 06 med økonomiske rammer det ville være absurd for Oslo å sammenligne seg med. De har to musikalske sjefer, Lorin Maazel og Zubin Mehta, begge blant verdens høyest ansette og best betalte dirigenter. Men en parallell til Oslo finnes:I Madrids Teatro Real, dette praktfulle operahus vis à vis det konglige slott, opplevde man en grandios nyåpning 1997. Åpningsforestillingen var viet Manuel de Falla. Opera og ballett fikk dele oppmerksomheten broderlig: fremført ble operaen «La vida breve» fulgt av balletten «Tres picos». Fortsettelsen skulle understreke at Teatro Real ville ta sin stilling som nasjonalopera på alvor med urfremførelser av spanske komponister: Abril, Halffter og de Pablo. Man gravde frem glemte spanske operaer og kronet konseptet med en spektakulær produksjon av en barokk-zarzuela av Hildago og Calderòn de la Barca signert den italienske estet-regissør Pier Luigi Pizzi. Budsjett: 350 mill. kr. årlig.Idealet, formulert av den første kunstneriske leder Emilio Sagi, skulle jeg ville annektere for vår egen opera: «Teatro Real skal ikke bare være en scene men en katalysator for det kulturelle liv i Madrid og hele Spania».Måtte Operaen bli tilsvarende for landet vårt. Vi gleder oss!