Operaens nye stjernepar

Ingen som har fulgt operaverdenens nye stjernepar på vei mot framskutt plass på firmamentet kan unngå å bli forbløffet. Aldri har vel noensinne nytt talent steget til så store høyder så raskt som tenoren Roberto Alagna og sopranen Angela Gheorghiu.

For første gang har operasangere blitt store plateartister nesten før de har etablert seg på egen hjemmebane, i operaverdenen selv. I platebransjens kanskje mest suksessrike reklameframstøt har strategene i marketingavdelingene vært på offensiven fra starten, godt hjulpet av at paret gud hjelpe meg går hen og gifter seg underveis, mellom to forestillinger av «La Bohhme» i New York, operaen der de begge ble oppdaget som scenepar. Selv Aftenposten sendte korrespondent for å dekke den begivenheten. (Bryllupet, altså.)

Skrittvis

Berøvet sitt privilegium å være først ute med å oppdage, utrope og gradvis følge opp nye talenter som vokser til store sangere, har operasjefer så vel som kritikere måttet hive seg rundt for å henge med på lanseringsferden.

Soloplater og innspillinger av hele operaer har kommet i en stri strøm, akkompagnert av enkelte sceneproduksjoner.

Utgangssituasjonen er lett å peile inn. Vakuumet etter storselgerne truer inntjeningen, jakten på dem som i morgen kan bli gull verd, er desperat. Da trengs det stjerner som ikke bare kan synge, men også glitre i musikkbransjens mer kulørte offentlighet. Slik kan noen hver bli sugd inn i begivenhetenes sentrum, før de står solid nok på egne bein til å tåle alle kastevindene på toppen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For én ting er sikkert i denne bransjen: Ingen blir stående og skinne særlig lenge om de ikke kan synge. Til det er den kritiske offentligheten for sterk, med målestokken gitt fra store sangere, virkelig store sangere, der CD-mediet har gitt forlenget liv til karrierer som ligger så langt som femti år tilbake i tida.

Famlende

Hvor gode er de altså, franske Roberto Alagna av italiensk-argentinsk avstamning og hans make, rumenske Angela Gheorghiu? En ting er at koblingen av begges musikalske suksess med privat lykke må være mer enn noen PR-avdeling kunne håpe på. Men egner de seg også i kunstnerisk tospann?

Selv var jeg lenge i tvil, ikke minst fordi forskjellen i erfaring og rutine var så påfallende. Hører du de første soloplatene til Gheorghiu, så hører du en stor stemme av den litt gammeldagse sorten, der drama og pasjon er viktigere en finstilt klang. I motsatt ende av banen i forhold til en Barbara Hendricks eller en Kiri te Kanawa, med andre ord. Men du hører også en teknisk noe ustø stemme, som også vekker mistanken om manglende nærkontakt med kvinneskjebnene hun skal gi lyd til. Og dette er ikke mer tre års tid siden!

Inntrykket ble forsterket av hennes Violetta i Soltis «Traviata» omtrent fra samme tid på Decca, en strikt og musikalsk ufølsom innspilling der Gheorghiu aldri slapp løs fra rammeverket.

Fullt utfoldet

Roberto Alagna derimot, sprang ut som fullt ferdig. Så hadde han da også rikelig med sang- og sceneerfaring og en stemme profilert gjennom den lett anspente, sølvskinnede kanten i alt det myke, som brakte tankene hen på en Jussi Björling.

Han er så utvilsomt en av de store stemmene, uansett generasjon. Derfor kan du trygt plukke ham ned fra platehyllene, nær sagt uansett hva han synger.

Det skyldes selvfølgelig også at han ikke synger noe som han ikke kan stå for, og at han åpenbart heller ikke inngår i produksjoner som ikke lever opp til hans egen standard.

Innspillingen av Offenbachs «Hoffmanns Eventyr» fra 1996 på Erato er i så måte en studie verd, en ny referanseinnspilling fra Lyon-operaen under Kent Nagano, der velklang og karaktertegning i en av operalitteraturens vanskeligste roller røper hvilken størrelse vi har med å gjøre.

Prestasjonen er ikke mindre i Verdis «Don Carlos» samme år på EMI, fra en produksjon som allerede hadde ry for å være en av årets store. Sanglig og dramatisk kan den hevde seg i forhold til alle foregående gode innspillinger, og da ikke bare for Alagnas vedkommende. Her får vi også syn for Alagnas skarpe blikk for hvilke dirigenter han kan spille på lag med, i dette tilfelle Antonio Pappano, Den Norske Operas tidligere musikksjef, som er en av dagens mest betydelige operadirigenter, med base ved operaen i Brussel.

På samme nivå

Han står også for den musikalske ledelsen av de to første innspillingene der Angela Gheorghiu skritter ut av kategorien for lovende sangere, og inntar scenerommet på lik linje med Alagna.

Vi hører det i «La Bohhme» på EMI, omtrent samtidig med «Don Carlos», en god innspilling, som likevel ikke helt tåler konkurransen fra de aller beste, som Karajans fra slutten av sekstitallet med Luciano Pavarotti og Mirella Freni, eller Kent Naganos fra 1995 med Richard Leech og Kiri te Kanawa.

Slik er det faktisk så seint som i løpet av fjoråret at stjerneparet ble hva de i utgangspunktet var lansert som, en vellykket kunsterisk match, med liv og verk i en slags prekær balanse.

Først i Puccinis sjelden innspilte «La Rondine» på EMI, også den altså under Pappano. Men det foreløpige høydepunktet i deres felles karriere er utgivelsen av Donizettis «L'elisir d'amore» på Decca, også den en produksjon fra Lyon-operaen, som scoret høyt på rankinglistene over årets beste operaoppsetning.

Her funkler alt, fra velklang til karaktertegning, slik det skal når operaens ekte stjerner finner sammmen, i en innspilling som lyser av gløden i en kunstnerisk vellykket fortolkning.

«Elskovsdrikken»

Donizetti

2 CD, kr 300

«La Rondine»

Puccini

2 CD, kr 300

«Hoffmanns eventyr»

Offenbach

3 CD, kr 450

«Don Carlos»

Verdi

3 CD, kr 450

«La Bohhme»

Puccini

2 CD, kr 300