PÅ TUR: Voklist Billie Joe Armstrong under en konsert i Tyskland i mai i år. Gutta kommer til Norge 12. oktober.  Foto: Scanpix/ AFP PHOTO/STEFFI LOOS
PÅ TUR: Voklist Billie Joe Armstrong under en konsert i Tyskland i mai i år. Gutta kommer til Norge 12. oktober. Foto: Scanpix/ AFP PHOTO/STEFFI LOOSVis mer

Operafantomene

En rockeopera skjøt Green Days karriere til himmels. Med «21st Century Breakdown» vil de bli værende i rommet en stund til.

|||CD: Green Day har ikke lagt fra seg verken den politiske eller melodiske brodden siden forrige runde.

«American Idiot» har så langt funnet rundt 6 millioner kjøpere, ganske utrolig for noe så svulstig som en rockeopera om USAs dystre framtidsutsikter. Da er det kanskje ikke like skummelt å hoppe fra timeteren denne gangen også.

Historien som er penslet ut over «21st Century Breakdown»s tre kapitler, handler om kjæresteparet Christian og Glorias møte med religiøs fundamentalisme i kjølvannet av åtte års Bush-imperium.

Om fortellingen er plump og linjene malt med bred pensel, spiller for så vidt liten rolle. Punk handler om rene ord for penga, og det må føres opp som et pluss i margen at Green Day forsøker å skape engasjement og bevisstgjøring blant sine fans. De har jo faktisk muligheten til å tale for flere og mer velvillige ører enn en sliten protestsanger bortgjemt på en undergrunnsstasjon på Times Square eller en pub i Soho.

Musikalsk kjører Green Day godt i samme felt som sist. Kjappe og energiske tregrepslåter på oppløpet, med svale ballader som avbrekk i svingene. Godt buntet sammen av Billie Joe Armstrongs hjerneklistermelodier, som gir sangene den nødvendige vinden i ryggen.

 
Ispedd små doser 70-tallsglam og noe av 60-tallets balladeestetikk («Restless Heart Syndrom») er fundamentet effektivt. Man skal ikke se bort fra at «Last Night on Earth» kan bli årets «Wake Me Up When September Ends », eller at den The Hives-aktige «Horseshoes and Handgrenades» vil puste tittelkuttet fra forrige langspiller i nakken.

Butch Vig (Nirvana, Garbage) har vært kaptein under innspillingen og «21st Century Breakdown» låter stort, luftig og passe pompøst der det kreves. Hitlåtene står i kø, og da er det bare å stålsette seg for ytterligere et par år med vekselvis hjerteømme og oppkjeftedede Green Day-manifester. Radiostasjonene kommer neppe til å legge inn høylytte protester