Operafantomet

Johannes Weisser har sluttet å synge på seine nachspiel. Nå synger han i operaen isteden.

- JOHANNES WEISSER ... ER DET kunstnernavnet ditt det, eller?

- Nei, det er det jeg heter, sier Johannes, noe uforstående.

Han har kanskje ikke skjønt at foreldrene hans umulig kan ha tenkt seg at han skulle bli elektriker. Eksentriker kunne han kanskje blitt med et sånt navn, men for eksempel bussjåfør? Nei.

- Så du er rett og slett født til å bli en operasanger, da?

- Å ja, sånn. Nei, mamma heter jo Weisser, sier Johannes. Han synes navnet var ganske ubehagelig før. På barneskolen og sånt.

- Men nå trives jeg med det.

FOR NÅ SITTER Johannes Weisser (23) på en stol i et bittelite rom og trekker på seg lysegule strømper. Navnet hans står på døra, han er i sin egen garderobe på Den Norske Opera. Johannes er en av de absolutt yngste som noensinne har fått en rolle der, han fester et strømpebånd over den en knehasen. Det er onsdag denne uken, og om ikke lenge skal han ut på scenen til en av de siste øvelsene før premieren i morgen: På «Don Giovanni», kanskje Mozarts mest populære opera, «veldig sexy handling og musikk», ifølge Johannes. Han har én av sju roller, han synger den sviktede unge bonden i nikkers. Han som skal gifte seg, men så kommer Don Juan feiende inn med svart kappe og knabber dama.

- Min rolle går ut på å føle meg sviktet.

- Er du flink til det?

- Ja, det synes jeg.

- Det hjelper med erfaring fra kjærlighetslivet eller?

- Ja, det kommer godt med. Men eh, jeg føler meg ikke så taperaktig da, som rollen min.

- HAN VAR LITT farlig moden, sier castingansvarlig på Den Norske Opera, Tore Dingstad. Han sitter ute i foajeen og forteller om første gang han hørte Johannes synge. Det er fire år siden, Johannes var bare 19 år, og operaens utsendte skjønte det med en gang:

- Han er en av de mest lovende barytonene vi har hatt, sier Tore.

Så kommer selveste operasjef Bjørn Simensen forbi.

- Fantastisk cast, den beste vi har hatt, sier han, og forsvinner inn i salen i retning ariene, mens Tore smiler og fortsetter Johannes\' lovprising:

- Han er dessuten intelligent. Han skjønner det han synger, sier Tore. Snakker om «musikalsk intelligens», noe som ofte mangler hos de helt unge musikerne, fordi de ikke helt skjønner nok av livet og følelser. Johannes har tidligere sagt hva som hjelper ham.

- Jeg er en litt sentimental type. Jeg er en sånn som gråter når jeg er på kino. Du må være interessert i mennesker, sier Johannes.

Nå går han rundt i gangene og lager «brrrr-brrrrrr»-lyder med dirrende lepper for å varme opp til prøven.

- Stemmen kjennes helt bra ut den ass, sier Johannes. Forrige uke var han litt forkjølet, men det gikk over.

DET ER SÅNT MAN kan få litt hetta av, ifølge Johannes. Å passe på stemmen sin hele tiden. Og nå har han sunget på heltid siden han var ferdig på videregående. Da kom han kom rett inn på konservatoriet i København, siden inn på operaskolen samme sted, den mest prestisjetunge skolen for opera i Norden.

- Så i fjor sommer tok jeg mange uker fri. Jeg var så lei, sier Johannes og drar seg i øret. Men så ble han litt skremt av å ha så lang ferie. Uten øving. For det var vanskelig å få stemmen på plass etterpå, muskelen må trenes kontinuerlig. Stemmen er ikke noe man har .

- Andre ulemper?

- Vennene mine har master i alt mulig rart. Jeg kan bare musikk, kan ikke brukes til noe annet enn å synge, he. Det kan bli litt klaustrofobisk. Alt dreier seg om å øve, ikke være syk, være fokusert.

Johannes må for eksempel planlegge festene sine nøye, hvis han skal synge dagen etter, er øl og røykfylte lokaler uaktuelt.

- Da jeg var 18 og 19 år kunne jeg feste mer. Men nå ...

Johannes løfte oppgitt på øyenbrynene og er redd for hvordan stemmen kommer til å takle festing når han blir 30. Før hendte det at han en sjelden gang sang på nachspiel, også.

- Men det var ikke alltid så populært, sier Johannes, selv om han også har venner som liker opera.

- Men danskene, de er helt sykt opptatt av opera.

- Får du mye kred der når du sier at du går på operaskolen?

- Ja, veldig, sier Johannes. Smiler stort.

Han har allerede hatt en rekke prestisjefylte solooppdrag i København. Snart skal han samarbeide med Bobby McFerrin. Og om få dager - debutere i operaen.

- DU, JEG VIL IKKE at du skal ta bilder med dette kostymet! Stemmen til Johannes er plutselig veldig kraftig og mørk. Og morsk. Det er pause i gjennomgangen, og Johannes står der i nikkers, vid skjorte og blomsterkrans på hodet. Han synes ikke det ser så kult ut.

- Slapp av. Men hva er det egentlig med operasangere og den store magen?

- Ja, hva er det? Johannes tar seg på magen. Den buler ikke. Johannes ser i det hele tatt vanligvis ut som en fyr fra Bærum, og det kan virke som det er det han har lyst til å se ut som. Ingen vidunderbarnlokker eller skjorter med rysjer. Og altså: ingen pondus.

- Er du bevisst på at du ikke vil bli en feit operamann?

- Har vel ikke lyst til å bli feit uansett hva jeg gjør, sier Johannes. Han som castingansvarlig på operaen er overbevist om at kommer til å bli den nye Don Juan om noen år: Hovedrollen, dameknabberen, operastjernen.

- Hadde vært morsomt det, ja.

«Don Giovanni» spilles på Den Norske Opera 21., 24., 26., 28. februar og 1. mars.

<B>SKUMMELT MODEN: Jeg er nok ganske ung til en sånn rolle, sier Johannes Weisser (23). Han kommer fra Jar i Bærum og begynte å synge i Oslo domkirkes guttekor. I morgen debuterer han i operaen, som en av de yngste noen sinne.
<B>LILLE SPEIL: I «Don Giovanni» stjeler Don Juan dama til Johannes. Men han forsikrer at det ikke er sånn i virkeligheten.
<B>SUPERSTJERNE: Johannes skuler bort på den svenske operastjernen Peter Mattei, som spiller Don Juan. Om få år er det kanskje Johannes som får stjernerollene.