Operakunst med vibrasjoner

Olafur Eliasson gikk seirende ut av den lukkede konkurransen om utsmykking av Bjørvika-operaens foajé, der han tevlet mot kjente internasjonale navn som Anish Kapoor, Bjørn Nørgaard og duoen Michael Elmgren og Ingar Dragset.

DEN ISLANDSK-DANSKE kunstnerens utkast tegner både til å bli en berikelse av dette sentrale rommet og et kunstverk som kommuniserer med egenarten i Snøhetta-arkitekturen.

-  Jeg er meget positiv til bygget som utstråler sjenerøsitet og monumentalitet uten å bli klassisistisk og maktmarkerende. Det forener noe storslått og samtidig intimt, og jeg synes det er flott at en opera realiseres i et moderne arkitektonisk formspråk og ikke gjennom romantisk kitsch.

Eliassons idémessige utgangspunkt er isbreen, og hans forslag er inspirert av kvaliteten på rommet under isbreer og livet i isen før denne kollapser dramatisk.

DET HETER I juryvurderingen at «takflaten tolkes som en isbre, og rommet under denne som en sakte, nesten glasial bevegelse som endrer seg etter hvordan denne {lsquo}isplaten\' beveger seg ned mot vannet». Denne arktiske naturmetaforikken ble bestemmende og ligger til grunn for hans utsmykking av de fire - og innbyrdes forskjellige - romvolumene som ble omfattet av konkurranseoppgaven.

-  Jeg vil kle tre av disse volumene med en geometrisk, gjennombrutt struktur som er avledet fra iskrystalliske mønstre, krusninger i vann og opptak av lydvibrasjoner når isen knekker.

Denne veggkledningen får en innebygd spenning ved å fortettes mot gulvet, mens den åpner seg mot taket. Bak den gjennombrutte kledningen ligger et pulserende grønnlig lys, som forsterker forestillingen om at dette er et hus for akustiske og metaforiske vibrasjoner. Et sted der ikke bare musikken setter oss i bevegelse.

OLAFUR ELIASSON kan ikke bare formulere seg om sin kunst, men har gjennom de siste åra vist en sjelden evne til å legge grunnlaget for inkluderende opplevelser i ulike situasjoner. Hans sol-speilende installasjon i Tate Modern og den danske paviljongen på Venezia-biennalen for to år siden er allerede legendariske.

INNEN BJØRVIKA-utsmykkingen er i havn vil han blant annet også ha laget et prosjekt for en forskningsstasjon på Svalbard, der hans teknologiske humanisme møter helt andre utfordringer enn i Operaen.

Men begge steder er det menneskenes bruk av de opplevelser kunsten kan framkalle som blir det vesentlige.

Derfor virker det så riktig at Olafur Eliasson gjør framtidas operapublikum til medaktører.