MYE PÅ HJERTET: Operaregissør Calixto Bieito. Foto: Foto: Anette Karlsen / NTB scanpix
MYE PÅ HJERTET: Operaregissør Calixto Bieito. Foto: Foto: Anette Karlsen / NTB scanpixVis mer

Premiere Den Norske Opera

Operaregissørens konsept treffer fiffen midt i magen. En nødvendig handling

Opera kan være relevant. «Tosca» er det

Er det noen som tror at opera er en kunstform som har lite med virkeligheten å gjøre? At det stort sett dreier seg om tablåer med endeløse musikalske arier og sceniske forviklinger om kjærlighet og makt? Regissør Calixto Bieito har mye mer på hjertet enn å repetere fortidas historier med pudder og parykker. Puccinis opera «Tosca» hører til sjangerens aller største favoritter og ble uroppført i Roma i 1900. Konseptet til Den Norske Opera som hadde premiere søndag kveld, ble en opplevelse av noe plagsomt, men like fullt viktig å formidle. En nøktern og renskåret scenografi forteller oss at dette dreier seg om vår verden akkurat nå. Maktmisbruk, tortur og svik kan vi lese om i media hver eneste dag, og når disse bestanddelene presenteres fysisk og emosjonelt på en operascene, skjer det noe med oss som tilhørere. Det er ikke lenger en lek, men blodig alvor.

Premiere Tosca Den Norske Opera

5 1 6
Hvor:

Den Norske Opera

«Opera kan være relevant. Tosca er det»
Se alle anmeldelser

Spansk/katalanske Calixto Bieito har utvilsomt en bemerkelsesverdig evne til å aksentuere musikken fra regissørstolen. Lyssetting, rekvisitter og andre dramaturgiske detaljer hamres inn i forestillingen som spiker på gitte steder i partituret. Mengder av sperrebånd monteres på scenen og skaper stengsler, både fysisk og symbolsk. Bråket fra tape-rullene er en kalkulert kostnad. Et annet spennende grep er å la en naken kvinne (statist) illudere kunsten som lages av kunstneren Cavaradossi. En levende person blir noe annet og mer tilstedeværende i dramaet enn et bilde eller skulptur. Avslutningen av 1. akt "Te Deum" var et desidert høydepunkt der drama og musikk ble vevd sammen i et rystende budskap. Kunstneriske medspillere er Susanne Gschwender (scenografi), Anja Rabes (kostymer) og Michael Bauer (lysdesign).

Politisjefen Scarpia er en av operasjangerens aller verste «bad guys» som myrder og torturerer folk etter behov. Tosca vil han også underlegge seg som sin siste erobring på damefronten, og politisjefen presser henne ved å arrestere og nesten ta livet av kunstneren Cavaradossi. Tosca går med på betingelsene, men myrder politisjefen når muligheten byr seg. Italienske Claudio Sgura fylte rollen som Scarpia med sterk scenisk aura ispedd mengder av musikalsk myndighet. Han eier rommet og scenen fullstendig med sjarm, svik og machofakter. Sgura er tydelig i rollen uten å være endimensjonal. En sterk prestasjon.

Svenske Daniel Johansson gestaltet kunstneren Cavaradossi. Sanglig byr han på en tindrende og skinnende klang, dette er som kjent noe tenorsangere forventes å mestre. Den berømte «Tårnarien» (E lucevan le stelle) i 3. akt ble muligens litt omstendelig, men det er ikke så lett å synge når kroppen og armene er innhyllet i sperrebånd og tau. Russiske Svetlana Aksenova i tittelrollen som Tosca demonstrerte betydelige sanglige kvaliteter, særlig i det øverste registeret som krever kraft og fylde. Arien «Vissi d'arte» der Tosca synger om sterke emosjoner foran sin fiende – politisjef Scarpia – som hun etterpå tar livet av, ble tidvis noe stressende etter min oppfatning.

Musikksjef ved operaen – Karl-Heinz Steffens – dirigerte forestillingen og var en helt sentral bidragsyter. Operaorkesteret musiserte virkelig engasjert og kompetent under Steffens' ledelse. Horngruppens berømte introduksjon i 3. akt ble eksempelvis spilt uten sikkerhetsnett og ble en klanglig opptur. Stryk og blås ellers fulgte dirigentens anvisninger på ypperlig vis. Orkestergravens velklang ble ikke alltid respondert tilsvarende av sangerne i de sarte partiene av «Tosca». Derimot var de mer storslåtte scenene en fryd med vesentlige bidrag fra øvrige solister, kor og barnekor. Øvrige roller ble tilfredsstillende håndtert av Jens-Erik Aasbø, Pietro Simone, Thorbjørn Gulbrandsøy og Ludvig Lindstrøm. Guttesopranen fra Oslo–Aksel Johannes Skramstad Rykkinn–har tilegnet seg et høyt sanglig og scenisk nivå og må også nevnes.

Etter nærmere to timer med drama, får publikum sluttscenen servert midt i magen. Drap og henrettelse. En stor folkemengde nærmer seg truende og viser med store skilt hvem som har makten. Fiffen i salen gisper. Et konsept som viser at opera kan være relevant. «Tosca» er det.