Operasjon Überlord

OMAHA BEACH, CHARLIE SECTOR (Dagbladet.no): «Soldater, sjømenn og flygere i den allierte invasjonsstyrken. Dere er i ferd med å gi dere ut på det Store Korstoget, som vi har slitt mot i disse lange månedene. Verdens øyne er rettet mot dere. Frihetselskende folks håps og drømmer over hele verden marsjerer med dere. I selskap med våre modige allierte og våpenbrødre på andre fronter vil dere sørge for destruksjonen av den tyske krigsmaskinen, eliminasjonen av Nazi-tyranniet over de undertrykkede folk i Europa og vår egen sikkerhet i en fri verden.»

Det sa general Dwight D. Eisenhower til sine menn før landgangen i Normandie 6. juni 1944. Ha det i bakhodet når du laster inn Medal of Honor: Det er litt av et korstog.

En sjelden gang kommer det spill som er så komplett at det bare er en side på terningen som kan passe: Sekseren.

Medal of Honor Allied Assault (MOHAA) er et slikt spill. Det har alt. Det er stilsikkert, vakkert, krevende, grusomt og skremmende på en gang. En nytelse for en spillentusiast, med andre ord.

Og ikke minst, det har landgangen i Normandie. D-dagen. Operajon Overlord gjengitt i noe jeg innbiller meg er temmelig realistiske former. Denne episoden er selve rosinen i pølsa. Mandelen i grøten. Et «piece de resistance» i mer enn én betydning. Et definerende øyeblikk.

Du står med dine dommedagsdømte våpenbrødre i Higgins-båten. Granatene hagler. Menn dør. Så blåser noen i en fløyte. Lemmen går ned og du er midt i det totale kaos. Menn dør. Det hagler kuler, flak og granater. Dine medsoldater omkommer i bølger av død. Du må opp på stranda, opp til bunkerne, inn det okkuperte Europa. Menn dør. Krig er helvete. Husker du landgangsscenen fra Saving Private Ryan? Dette er bedre.

Du er Løytnant Powell, OSS-spesialkommando. Du blir sendt på oppdrag til Nord-Afrika, Norge (ubåtbase i Trondheim), så til stranda i Normandie, deretter innover i Frankrike, før det avsluttes i skogene langs Siegfriedlinjen i Tyskland. Da har du skutt og drept utallige Nazi-svin, på mange kreative måter. Krig er helvete.

Det er nydelig og intuitivt bygget opp, som en film. Du interagerer med andre karakterer, i noen tilfeller er du del av en tropp. I andre tilfeller er du alene.

Noen ganger må du skyte deg gjennom, andre ganger er det greiest å stjele en Nazi-uniform og falske papirer og bløffe deg gjennom. Noen ganger er det greit å stjele en monstertanks og dundre gjennom landskapet.

Det er verdt å nevne motstanderne. Soldatene, flyene, tanksene. De har aldri før vært så smarte. Kaster du en granat inn i rommet de befinner seg i, kommer de løpende ut. Hvis de da ikke plukker opp granaten og kaster den tilbake til deg.

Jeg synes jeg til og med så en oppofrende nazist kaste seg på en granat jeg hadde kastet for å redde sine våpenbrødre. Når har vi sett det før?

De stikker geværene sine fram og skyter rundt hushjørner uten at du har sjanse til å treffe dem tilbake. De gjemmer seg, går rundt og dukker opp på et annet sted, bak deg. De barrikaderer seg, regrupperer, og kjemper tilbake. Og de skyter deg på langt hold. Midt i spillet er det en glimrende og neglebitende sniper-level i en fransk landsby. Den er verdt spillet alene.

Alle våpen er realistisk gjengitt. Som i virkeligheten er det umulig å lade om Garand-rifla. Andre verdenskrigs amerikanske soldater lærte seg at det ikke nyttet å lade om før magasinet var tomt, på grunn av en feil. Det må du også gjøre. Skal jeg klage på noe, må det være at din egen skarpskytterrifle er rudimentært gjengitt. Ett zoom-nivå, pek og klikk. Men det funker på et vis det også.

Grafikken er upåklagelig, bygget opp rundt Quake 3-motoren. Kontrollene er intuitive, lyden er med på å bygge opp spenningen. Du kommer neppe til å se den stygge sjeferhunden komme labbende i et halsende angrep, men du kan høre den.

Alt i alt er dette så bra som det blir. Ofre deg selv og kast deg på granaten som er Medal of Honor. Eller for å si det med Eisenhower:

«Jeg har full tiltro til deres mot, pliktfølelse og dyktighet i kamp. Vi vil akseptere intet mindre enn total seier! Lykke til!»