Operasjon Bjørvika

Debatten om plassering av et nytt operabygg avdekker to ulike siktemål, og ulike strategier. Det ene har som mål å reise et operabygg som blir det beste man kan oppnå for opera- og ballettkulturen innenfor avklarte rammer i vår tid. Det andre bruker et operabygg som et middel til å oppnå noe annet - byutvikling gjennom statlige investeringer.

De to strategier er vanskelig å sammenligne, da de opererer med helt ulik vilje til å ta risiko, helt ulik balansering mellom visjon og virkelighet. De to strategier har hver sin tomt - Vestbanen og Bjørvika. Vestbane-alternativet er først og fremst en byggesak, mens Bjørvika-alternativet er fullblods byutviklingsstrategi, balansert i det vanskelige rommet mellom storslått drøm og hardkokt realisme.

Alle byplanfaglige vurderinger av mulige operatomter har konkludert med at Vestbanen og Bjørvika er best. Forskjellen ligger primært i at Bjørvika er betinget god - betinget av gjennomføring av en rekke tiltak som i stor grad ligger utenfor operasaken - og utenfor Stortingets og Regjeringens handlingsrom. De to viktigste problemene er tid og aktører .

Bygging på Vestbanen er et forutsigbart og håndterlig, om enn komplekst, løp. Tomten er byggeklar, med det ene forbehold at Stasjonsmesterbygningens skjebne bør avklares i forbindelse med stortingsbehandlingen i juni. Huset kan stå ferdig i 2005 om alt går som det bør.

Det vil derimot ikke være mulig å gjennomføre en byggesak i Bjørvika med åpning i 2005. Reguleringssaken vil ta minimum to år - det statlige veiprosjektet er ikke plassert eller prosjektert, det lokale veinettet og tilslutningene er bare skissert, havnefronter og nye overflater er verken diskutert, planlagt eller finansiert. Det kan være mulig å presse frem en sektorplan på knapp tid - f.eks. en statlig veiregulering - men ikke en kompleks byregulering på delvis ikke-utfylt område. Det er ikke avklart byggetomt - det foreligger bare skisser og muligheter. Dersom alt dette er åpent i en arkitektkonkurranse, vil et omfattende planarbeid i etterkant måtte gjøres før reguleringsplanen kan behandles, før byggesak fremmes. Det vil kreves egen konsekvensanalyse av nytt veianlegg og ny infrastruktur. Det må gis konsesjon for utfylling - og hva ligger i grunnen?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det foreligger altså visjoner, skisser og mulighetsbeskrivelser, men ikke tilstrekkelig avklaring av reguleringsmessige og bygningstekniske forhold til at Stortinget kan vedta bygging av opera i Bjørvika innenfor en gitt økonomisk og tidsmessig ramme og med fastlagte ambisjoner om kvalitet. Hvis Stortinget nå kritiseres for å ha vedtatt Gardermobanen på tynt grunnlag, er det for ikke noe å regne mot alle de ukjente faktorer de må bygge på i Bjørvika. Stortinget kan på dette grunnlag bare vedta at en utbygging i Bjørvika skal utredes raskt, for så å komme tilbake med en ny beslutning om rammer. En slik utredningsfase forut for ny behandling vil ta tid, trolig inn i en ny valgperiode. Forutsetningen bak et vedtak nå om ønsket lokalisering i Bjørvika bør derfor være at man har den nødvendige tid, og at man f.eks. knytter ferdigstillelse til et annet jubileum enn 1905, f.eks. 1814.

Bybygging er samspill mellom aktører. I Bjørvika mangler man to av de tre nødvendige aktørene. Vi har i beste fall bare visshet om statens rolle, gjennom Stortingets pålegg.

  • Oslo kommune
ved byrådet har klargjort at den ikke har vilje til forsere frem en utbygging, at tomten ikke er klar. Bystyret har med knappest mulig flertall ønsket fortgang i planarbeidet, men dette treneres av Høyre-byrådet. Det er ikke, etter flere års samtaler, oppnådd enighet om kostnadsdeling mellom stat og kommune. Det er ikke gitt rammer for tilsagn om meget omfattende kommunale investeringer i infrastruktur. Det er presisert at investeringer skal tjenes inn gjennom tomtesalg i området, at kommunen ikke skal ha rollen som langsiktig investor eller drivkraft. Byrådet er ikke villig til å dempe utbygging andre steder til fordel for Bjørvika. Da Oslo Arbeiderparti satt med byrådsmakt viste de ikke større vilje til å satse på en Bjørvika-utbygging eller forhandle frem enighet med staten enn det nåværende byrådet.

  • Næringslivet og utbyggere
har ikke vist vilje til å bygge i Bjørvika, til å kjøpe tomter for derved å sikre de enorme grunnlagsinvesteringene. Det foreligger ikke byggeønsker, utover en hotellplan fra Thon direkte knyttet til Sentralstasjonen. I lys av rimeligere og enklere tomter på Fornebu, Lysaker, Skøyen, Nydalen og Rikshospitalet bekrefter sentrale aktører i eiendomsbransjen at Bjørvika ikke er aktuell for dem i de nærmeste 15 år.

Staten eller Stortinget kan ikke bygge by alene og kan ikke mane frem en bybyggingsprosess gjennom et lokaliseringsvedtak av et enkelt bygg og en veitunnel. Sammenligninger med andre byer som har lokalisert kulturbygg som byutviklingsmotorer, halter ved at de er plassert i eksisterende nedslitte bydeler der eiendomsmasse eksisterer, de ulike aktørene deltar med eiendom og kapital i prosessen, og kommunen går foran som alliansebygger og investor. Byplanleggere har ikke erfaringer som tilsier at et operabygg i seg selv aktiviserer en bybyggingsprosess. Operabygget er dødt i bybildet 23 timer i døgnet. Konsertgjengernes uhygge på Londons West Bank er dessverre vesentlig mer sammenlignbart som bilde enn folkelivet foran Pompidou-senteret i Paris.

I Bjørvika gjøres det altså opp regning uten vert. Kursen er ikke stukket, løpet er ikke lagt. Det er derfor en betydelig risiko for at Stortinget inviteres til å sette i gang en utbygging av ny bydel som i overskuelig framtid vil bestå av et statlig veianlegg og et operabygg, uten funksjonell eller miljømessig tilknytning til byen for øvrig. Ansvarlig byplanlegging handler om å redusere antallet ukjente faktorer, avklare og avgrense risikoen for feilslag, sikre samsvar mellom beslutningsgrunnlag og gjennomføringsevne. Visjonen må alltid testes for å se om den er god, og kan stå et løp.

Tilknytningen mellom Bjørvika og Gamle Oslo/Oslo øst er en vakker politisk myte. Men atskillelsen mellom dem vil forbli bastant: Bjørvika er en storby-utvidelse av sentrum og Kvadraturen i vest, vendt mot havna og fjorden, og knapt nok knyttet til bykvartalene på Grønland/Tøyen. Dersom hensikten er å drive frem en gunstig byutvikling i Gamle Oslo, «i en nedslitt bydel» som Jagland kaller det, og et operabygg anses for å være et egnet virkemiddel, bør det lokaliseres til disponible arealer i Stiklestadkvartalet, på Botsfengslet eller ved Tøyenparken.

Se på tegningen som Bjørvika-tilhengerne har presentert. Den viser et operabygg i praktfull isolasjon med vann, gater og trær på alle kanter, et par kvartaler fra nærmeste hus. Målestokken minner mer om Washington enn om et brukervennlig bymiljø. Her kan det ikke bli mye liv langs operaens lukkede side- og bakvegger. Ingen supplerende byfunksjoner er lagt inn, bortsett fra ideen om et akvarium. Tenk deg vandringen til operaen en novemberkveld.

Tegningen viser opparbeidelse av veier, broer, vannspeil, kanaler, promenader, parker og kaikanter som verken er kostnadsberegnet eller finansiert - statens kostnader er forutsatt avgrenset til tunnelen og selve operabygget. Ingen av de skisserte bygg eller anlegg representerer noen forpliktelse til å bygge. Og forholdet til «den nedslitte bydelen» Gamle Oslo er så fjernt - på tvers av alle jernbanesporene - at den ligger utenfor tegningkanten et sted.

Et nytt operabygg diskuteres som nasjonens viktigste signalbygg ved årtusenskiftet, dens nye storstue i hovedstaden. Derved vekker saken et engasjement som langt overgår operakulturens betydning for folk. Dersom det nå skal bygges - og knyttes både til årtusenskiftet og nasjonsjubileet i 2005 - må det gis tilstrekkelige bærekraft til å vise hva vi står for som nasjon. Det ville være synd om muligheten skulle forskusles ved at operabygget samtidig gis som oppgave å bære frem en velment men litt luftig byplanvisjon for storbyens utvikling. Det kan i så fall bli en bør som kan knekke ryggen på prosjeketet, i vår tid.