Operasjon Clooney

En høy, velpleid og velkledd mann med klassiske Hollywood-trekk kommer ut av limousinen. Folk hyler, strekker fram autografblokker og knipser vilt med små, billige kameraer.


KARRIERE-TREKK: Clooney fikk sitt store gjennombrudd med rollen som «Batman».

Pressen, som sitter benket i hundretall, tar det hele mer rolig. Helt til mannen setter opp sitt beste politiker-smil, med en perlehvit tanngard og sier:

- JEG RØRTE ALDRI Monica Lewinsky!

Da bryter jubelen løs. Glemt er dr. Douglas Ross fra «Akutten», glemt er hovedrollen i den katastrofale «Batman & Robin»-filmen. Nå er han lurendreieren, kvinnebedåreren og bankraneren Jack Foley i Steven «Sex, Lies & Videotape» Sonderberghs filmatisering av kultkrimforfatteren Elmore Leonards siste bok. En sørgelig mislykket kjenning av politiet som alltid blir tatt, men som både er romantisk anlagt og som har det heidundrende gøy mellom fengselsoppholdene. Og ikke så verst mens han sitter inne, heller.

Orden på mannen -  og ikke bankraneren -  blir det først når han har fått av seg slipset og vi får satt oss ned i mer intime omgivelser.

- Vet du, jeg skammer meg over at folk hyler til meg. Jeg blir virkelig flau. Her om dagen ruslet jeg nedover gata i Los Angeles sammen med Robert Duvall. Folk hylte og skrek, rev og sleit i jakka mi. Men tror du de enset Robert Duvall! Å, nei. Han er jo bare en av verdens beste skuespillere, han. Jeg er jo doktor Ross , TV-publikumets yndling! Men på den annen side: hva sier du til en seksåring som står der med bamsen i den ene hånda og autografblokka i den andre? «Stikk, din lille jævelunge»?

Artikkelen fortsetter under annonsen

I EN ALDER AV 37 ÅR er Clooney definitivt ferdig med doktor Ross, selv om han gang på gang erkjenner at han skylder «Akutten» all den berømmelsen han nå flyter på. Ingen storfilmprodusent eller regissør ville ringt ham hvis han ikke hadde vært hele det kvinnelige USAs TV-kjæreste.

- Jeg fortsetter til over nyttår. Men så er det slutt. Og jeg trekker meg ut med god samvittighet. De andre skuespillerne i serien har faktisk høyere lønn enn meg, så jeg har ikke melket TV-selskapet. Jeg har oppfylt kontrakten min uten å stille krav. Men jeg kommer nok til å dukke opp et par ganger som gjest. Disse folkene er jo fortsatt vennene mine.

Clooneys komiske talent, som vi konstaterer er enda bedre privat enn på lerretet, har han fra faren sin, sier han. Far er senior nyhetsoppleser ved en lokal TV-stasjon i Cincinnati.

- En vittig fyr, gammer'n min. Jeg har nok det meste fra ham.

Men bak en ellevill mimikk og en latter som til stadighet truer med å ta overhånd, akkompagnert av harde klask på lårene -  både på sine egne og våre -  befinner det seg en mann som mener alvor med å være skuespiller. Han trygler og ber om filmer som er styrt av personer, i motsetning til historier.

- Personene er alt. Uten sterke karaktertegninger hjelper det ikke hvor god historien er og hvor påkostet effektmakeriet er. Vel, «Titanic» er et unntak, det skal jeg innrømme. Men jeg vil i hvert fall ikke spille i slike filmer. Før i tida kunne du føle hvem som hadde regissert en film. Nå likner Hollywood-produksjoner mer på et komitéarbeid.

CLOONEYS STØRST KUPP var da han overtok rollen som Batman i filmen «Batman og Robin» for to år siden. Men filmen ble en flopp, både hos kritikere, publikum og Batman-tilhengere. I dag regner Clooney denne rollen som noe i nærheten av et tilbakeslag i karrieren.

Han vrenger ansiktet sitt igjen -  ikke ulikt kollega Jim Carrey, som spilte Jokeren i «Batman & Robin». Han kryper bortover på knærne, som om han følger etter noen som ikke vil ha ham som spaserfølge. Ansiktet blir både ydmykt og sleskt på én gang.

- Ja da, ja da, jeg vet jeg er Batman. Men kunne du være så snill å gi meg en rolle i den seriøse, europeisk-inspirerte filmen din likevel? Bare en bitte, bitte liten en! Vær så snill'a!

Clooney fortsetter å fortelle om sine neste to prosjekter. Ingen av dem høres særlig morsomme ut.

- Det ene heter «Leatherheads» og handler om den amerikanske fotballens spede begynnelse på 1920-tallet. Eller rettere sagt: Den handler mer om menneskene som begynte å kaste rundt på lærkula. Den andre filmen heter «Three Kings» og er en svart komedie fra Golfkrigen. Den første kommer sikkert noen til å se, for fotball er stort, uansett. Den andre kommer garantert til å tape penger. Filmselskapet Warner har prøvd å gjøre den mykere i kantene, med tanke på den siste tidas terrorangrep og sånt. Jeg sier: Dette er en økonomisk katastrofe uansett. Hvorfor gjøre den til en kunstnerisk katastrofe også?

CLOONEY LER SÅ HELE den franske filmbyen Deauville rister. Han har åpnet vinduene til hotellrommet på vidt gap, fordi -  som han sier -  det er så pinlig når journalister ender opp med bar overkropp, blokk og blyant.

- Jeg snakket med forretningsføreren min her om dagen. Han sa jeg kunne leve sorgfritt hele livet på rentene. Så mye penger har jeg! Hvorfor ikke ha det litt moro for dem? Hvorfor ikke skape litt røre?