DRAR I KRIGEN: Statsminister Erna Solberg og regjeringen sender mer enn hundre norske offiserer til krigen mot Den islamske stat. Her fra NATO-toppmøtet i september, sammen med utenriksminister Børge Brende og forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
DRAR I KRIGEN: Statsminister Erna Solberg og regjeringen sender mer enn hundre norske offiserer til krigen mot Den islamske stat. Her fra NATO-toppmøtet i september, sammen med utenriksminister Børge Brende og forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpixVis mer

«Operasjon håpløs»

Regjeringen sender mer enn hundre soldater til krigen mot IS. Det er i Norges interesse å bekjempe terror. Men krigen er håpløs hvis man ikke samtidig bygger statlige strukturer.

Kommentar

DET ER VG SOM MELDER at Stortingets utvidete utenrikskomite i dag blir innkalt for å bli informert om regjeringens planer om å sende mer enn hundre norske offiserer til Irak. Møtet starter straks, og regjeringen vil at de norske offiserene skal drive med opplæring av irakiske offiserer, og ikke være i fremste linje i den USA-ledete krigen mot Den islamske staten. Regjeringen legger vekt på at den USA-ledete styrken er invitert av den irakiske regjeringen, og at en rekke arabiske land også deltar i krigen.

ALT DETTE ER vel og bra. Det er også i Norges interesse å bekjempe Den islamske staten, som i enda større grad enn nå kan bli et trenings- og rekrutteringssted for terror mot vestlige land. Hensynet til menneskerettigheter, og IS' nedslakting av kristne og yazider, er selvsagt også et argument for å delta i kampen mot Den islamske staten og «kalifatet» til Abu Bakr al-Baghdadi.

«KALIFATET» kan bekjempes ideologisk, slik også USAs president Barack Obama har vært opptatt av. Men først og fremst må Den islamske staten nedkjempes militært. På forbløffende kort tid har Den islamske stat revet i stykker restene av den irakiske staten, og erstattet den med sine egne statlige strukturer, med et eget byråkrati, sin egen framgangsrike økonomi basert på oljeeksport, og sin egen effektive og velorganiserte hær, utstyrt med moderne våpen erobret fra både den syriske og den irakiske hæren. Den islamske staten har 31 000 motiverte soldater fra 81 land, utstyrt med antiluftskyts, bevegelige bakke til luft-raketter, og skyts som var sterkt nok til å presse også de kurdiske elitestyrkene Peshmerga i Irak.

Artikkelen fortsetter under annonsen

TIL TROSS FOR islamistenes militære styrke vil den USA-ledete koalisjonen selvsagt ha en militær overlegenhet. Koalisjonens store problem vil uansett være politisk. De østlige delene av Syria, og mye av de sunni-dominerte områdene av Irak, er ødelagt av krig. Det er en gammel sannhet, og ordtaket er tillagt Cæsar: «Der intet er har selv keiseren tapt sin rett». Alle statlige strukturer er revet bort i de IS-kontrollerte områdene, og det som eksisterer av samfunnsorganisasjon er drevet av Den islamske stat.

DISSE STRUKTURENE må knuses og en ny orden må bygges for å lykkes i krigen mot IS. Toby Dodge, en Irak-spesialist ved International Institute for Strategic Studies, mener at det først og fremst er maktvakuumet skapt av USAs krig i 2003, og systematisk vanstyre i årene etterpå, som har skapt vilkårene for Den islamske statens vekst. Det er dette vakuumet som må fylles med skoler, sykehus, byråkrati, og det som kjennetegner et samfunn.

SITUASJONEN er ikke ulik det den var i Afghanistan etter den USA-ledete invasjonan der i 2001. USAs president George W. Bush insisterte på at USA ikke skulle drive med det han foraktelig kalte «nasjonsbygging». Men etter en tids effektiv krigføring, og glede over at Taliban tilsynelatende var knust, begynte nyhetsbildet å bli preget av amerikanske feilbombinger av bryllup, skoler og hus, der det ofte stort sett var kvinner og barn. Bush snudde, og «nasjonsbygging» ble en del av også det amerikanske krigsbidraget.

I KRIGEN MOT Den islamske staten skal det i utgangspunktet ikke være soldater på bakken fra USA eller vestlige nasjoner. Det er mange gode grunner til det. Men den viktigste er at det ikke vil bli tålt av den hjemlige opinionen. Det betyr at man står dårlig rustet til å drive med den nasjonsbygging man til slutt kom igang med i Afghanistan, og som uansett bare var en begrenset suksess, hvis man i det hele tatt kan bruke et slikt ord.

DET ER RAMMENE for det oppdraget også norske soldater nå skal bidra til. Det er mulig det er det beste man nå kan gjøre etter at USAs politikk har feilet stort. I Irak med invasjonen under George W. Bush og den systematiske oppløsningen av Baath-staten til Saddam Hussein. Så med katastrofen under statsminister Nour al-Maliki, som fikk sparken i september etter å ha vanstyrt landet og systematisk støtt fra seg landets sunnimuslimer. Og til slutt den endelige amerikanske tilbaketrekkingen i fjor, som gjorde Den islamske statens militære framgang mot en umotivert irakisk hær mulig.

I SYRIA ER situasjonen en annen. Det pågår en tre-parts borgerkrig der den ikke-fundamentalistiske opposisjonen mot diktatoren Bashar al-Assad er den tapende part. Opposisjonen har ikke fått den støtte fra USA og Vesten som den har bedt om, og landet er i fullstendig kaos. Dette er det som venter Ola Soldat. Det kunne vært bedre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook