Operaskandalen og voteringsmetode

Da det operabegeistrede flertallet i Stortinget tirsdag 16.6. bestemte at det ikke skulle bygges nytt operahus i Norge, gikk hele nasjonen amok i orgier av politikerforakt og øredøvende sorgarbeid.

«Stortinget har spilt fallitt,» sa noen. «Politikerne har demonstrert sin udugelighet,» sa andre. «Demokratiet fungerer ikke,» hørte vi fra noen hold. Stort sett var det bare Jagland som forsvarte demokratiet: «Representanter må få lov til å stemme i samsvar med sin overbevisning» - eller noe i den retning - uttalte han i NRK. Altså selv om demokratiet gir seg så tilsynelatende absurde utslag som at Hagens lille mindretall på 24 representanter de facto vinner avstemninga.

Det ingen sa - såvidt jeg har kunnet registrere i mediene - var at det systemet for avstemning som vi tilfeldigvis har kommet til å velge, langt på vei må tillegges skylda for det absurde resultatet - som altså bare et lite mindretall ville ha. Når det faktisk er flere alternativer - som i dette tilfelle a) Bjørvika, b) Vestbanen og c) ingen opera - er risikoen for utfall i strid med folkeviljen svært stor - særlig på grunn av lureri med voteringsrekkefølgen og mulighetene for taktisk stemmegivning.

Det mest interessante med slike saker er etter min mening at selve systemet med flertallsavgjørelser - som er den egentlige synderen - aldri kommer opp til offentlig debatt, men at alle snakker om politikernes eller Stortingets svikt. For voteringsmetoder er et gammelt og velkjent tema i samfunnsvitenskapen, og det er egentlig fantastisk at vi oppfatter det vaklevorne systemet som vi bruker nærmest som naturgitt og uforanderlig. Det problemet som ligger bak den absurde operaavgjørelsen, storflyplasskomedien i flere akter og en serie andre saker der alternativene er mer enn to, ble løst av den franske matematikeren Jean-Charles de Borda under den store franske revolusjonen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ideen er enkel som Columbi egg: I stedet for å stemme for og imot forslagene enkeltvis, prioriterer alle representantene alternativene på sine stemmesedler. En KrF-representant ville da ha prioritert b) Vestbanen foran a) Bjørvika foran c) ingen opera. Grete Fossum ville kanskje ha stemt a), b), c), og Vidar Kleppe c), b), a). Resultatet regner vi ut ved å gi førsteprioritet tre poeng, andre prioritet to poeng, og tredje prioritet ett poeng. Om bare f.eks. de tre nevnte representantene hadde stemt, ville altså Vestbanen ha vunnet med sju poeng foran Bjørvika med seks og «ingen opera» med fem.

Bordas metode («radvalg») er ingen garanti for at den «beste» eller «riktigste» løsningen blir valgt. Men den garanterer at de reelle preferansene i vedtaksforsamlingen kom til uttrykk i resultatet - om alle prioriterer alle alternativene i samsvar med sine oppfatninger og interesser.

Den islandske samfunnsforskeren Bjørn Stefansson har tatt opp Bordas arbeid med voteringsmetoder, og bl.a. fått i stand eksperimenter der lokale vedtaksforsamlinger har brukt metoden for å sikre reelle flertall når valget sto mellom f.eks. flere lokaliseringsalternativer.

Nobelpristakeren Kenneth Arrow har påstått at metoden ikke fungerer dersom «irrelevante» eller useriøse alternativer er med blant dem som representantene skal prioritere. Men Stefansson har (bl.a. i artikler i Quality & Quantity i 1991) argumentert overbevisende for at slike alternativer ikke kan pervertere avgjørelsene når radvalg brukes - men rimeligvis bare når mange nok av representantene oppfatter at forslagene er useriøse. - Mot dumhet eller mangel på innsikt hjelper jo ingen voteringsmetoder. - Arrow har siden medgitt at hans innvendinger mot radvalg ikke holder.

Radvalg sikrer oss mot at mindretall bestemmer over flertallet, men metoden løser ikke alle de problemene som gjorde operasaken til en skandale. Mange demokratiske vedtaksprosesser perverteres av det forhold at noen representanter har praktiske («instrumentelle») interesser i den saka som skal avgjøres, mens den for andre bare har interesse som symbol eller mulighet til å fortelle om sine attraktive kvaliteter, lojaliteter eller verdier. Noen er kanskje glad i opera, mens andre heller vil bruke saka til å fortelle hvor viktig en del av Oslo - eller de gamle og syke - er for dem. Det er særlig de som ikke har praktiske interesser i saka - eller som ikke tror at deres velgere har det - som føler seg fri til å bruke den som symbol.

Det er vel grunn til å tro at denne vedtaksprosessen fikk sitt forløp bestemt av at det er et relativt lite mindretall som går i opera - selv om denne kunstformen sannsynligvis har et langt mer folkelig publikum enn f.eks. Filharmonisk Selskap. Men i Milano ville nok ingen høyrepopulister våget å stemme imot et forslag om å bygge opera for offentlige midler. Alle lokaliseringssaker løper en høy risiko for å bli pervertert av slike grunner: De er praktisk uviktige for en stor del av representantene, som derfor kan bruke dem til frivole formål, f.eks. til selvpresentasjon. Milliarder er kastet bort på denne måten.

Den islandske voteringseksperten har lansert løsninger også på dette problemet. I sine internasjonale publikasjoner kaller Stefansson sin metode «vote funds», som vi vel kan kalle «stemmefond» på norsk. Sterkt forenklet går den ut på at representantene får et visst antall stemmer - som de så må økonomisere med. Den som f.eks. i ei veisak ikke har noen interesser å ivareta for sine velgere, vil da ikke bruke noen av sine knappe stemmer for å påvirke utfallet. Metoden reduserer - nesten til null - muligheten for at noen kan bruke saker til frivole, symbolske formål.

På akademiske seminarer, der forskere møtes uten politiske mandater og forpliktelser, vinner voteringseksperter lett fram. De har små problemer med å overbevise deltakerne om at metoder som radvalg og stemmefond ville innebære muligheter for å realisere demokratiske idealer som ikke har noen sjanse med den voteringsmetoden som f.eks. det norske Stortinget nå praktiserer.

Men det er ikke slike fora som bestemmer over hva slags voteringsmetoder en folkevalgt forsamling skal bruke, og det er heller ikke en saklig pro-et-contra -prosedyre som legges til grunn for å beholde det systemet som vi nå har. - Det Franske Akademi innførde de Bordas metode, men Napoleon avskaffet den i 1803. Det var kanskje fordi diktatorspiren forsto at radvalg reduserte den utøvende makts muligheter for manipulasjon av de folkevalgte?

Vi ser vel her det samme prinsippet i funksjon som under debatter om valgordninger: De som har fått makt under det gamle systemet, vil tviholde på det, og de vil være immune mot rasjonelle argumenter for omlegging. De som deler og skifter på maktposisjonene under et topartisystem, utgjør alltid et bombesikkert flertall mot ordninger som ville gi minoriteter muligheter for å bli representert.

Det er derfor ingen grunn til å vente at f.eks. Stortinget skulle være interessert i avstemningsmetoder som kunne gjøre det mulig å unngå slike skandaler som operasaken. Initiativ til utredning av andre muligheter vil i alle fall ikke komme derfra.