Operatoriet - en dødsattest

Operatoriet er et prosjekt som har som mål å utvikle nye musikkdramatiske verk, og videreutvikle norske komponisters og librettisters kompetanse innenfor det musikkdramatiske.

Initiativet kommer opprinnelig fra Norsk Komponistforening, tydeligvis som et resultat av at den eneste etablerte institusjonen innen sjangeren, Den Norske Opera, gjennom mange år har forsømt seg på det å fornye opera som kunstart. At Den Norske Opera, i tillegg til Opera Vest og Norsk Komponistforening, er en av «eierne» av prosjektet, er selvsagt en erkjennelse av institusjonens forsømmelser overfor den kunstarten den selv er satt til å forvalte.

Hva gjør så styret i Operatoriet, bestående av Bjørn Simensen, Den Norske Opera; Stein Henrichsen, Opera Vest og Glenn Erik Haugland, Norsk Komponistforening, for å komme i gang med «arbeidet»? Jo - selvsagt, det ansettes en kunstnerisk leder, Michael McCarthy - kunstnerisk leder av Music Theatre of Wales, og en administrator.

Den kunsteriske lederen skal styre og legge premissene for hvordan hvert enkelt prosjekt skal utvikles. Han skal også kunne hente inn ekstern kompetanse når dette er nødvendig, selvsagt i samarbeid med kunstnerisk råd bestående av en komponist, en regissør og en dramaturg. Dette rådet skal også ha ansvar for utvelgelse av regissør, designere, musikere og utøvere til det enkelte prosjekt, og samtidig fungere som referansegruppe.

Administratoren ansettes på timebasis, og har ved siden av den daglige driften ansvar for innkalling av utøvere til prøver og forestillinger, og holde forbindelsen med Musikkteatret på Vestbanen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er rimelig å anta at denne ledelsen, eller mer presist administrasjonen, må skaffes et tilholdssted, som tydeligvis ikke skal «huses» av noen av «eierne» av Operatoriet. Med andre ord er det snakk om å bygge opp en egen administrasjon, bestående av en kunsterisk leder, daglig leder, og man må føye til: Økonomi og regnskapsavdeling. Med utgangspunkt i ordinære lønninger til administrativt personell, revisjon og regnskap innbefattet, lønn, reiser, hotell og diett for den kunstneriske lederen samt leiepriser for kontorlokaler og utgifter til alminnelig kontorhold, vil de administrative utgifter fort beløpe seg til mellom 1 og 1,5 millioner kroner på årsbasis. For den nette sum har man altså skapt et «administrativt hode» uten kropp og sjel.

Ifølge de foreliggende planer er det høyst uklart om hvor det nødvendige kunstneriske personalet skal hentes fra, og hvordan det skal finansieres. Verken Opera Vest eller Norsk Komponistforening rår over slikt personell, og har heller ikke de nødvendige økonomiske midler til honorering av frilans sangere, musikere, regissører, designere, teknisk personell osv. Er det så å forstå at Den Norske Opera stiller disse ressurser til rådighet for Operatoriet? Neppe! Tvert imot kan det virke som om Operatoriet med sine produksjoner muligens må leie seg inn på Musikkteatret på Vestbanen, som drives av Den Norske Opera. Dermed synes Den Norske Opera å ha løst et problem, for seg selv: Å finne en fornuftig bruk av lokalene på Vestbanen.

Dersom planene går ut på at det skal skaffes «friske» midler også til produksjoner i regi av Operatoriet, vil utgiftene fort beløpe seg til titalls millioner i året, avhengig av omfanget av den enkelte produksjon, og antall produksjoner i året.

De foreliggende planer gir således et høyst uklart bilde av hva Operatoriet er ment å være. Skal det være kun en administrativ enhet hvis oppgave er å drive fram nye operaproduksjoner, men bli finansiert av andre? «Andre» i denne sammenheng må være Den Norske Opera, fordi den av «eierne» er den eneste som rår over de nødvendige ressurser. Eller skal Operatoriet også skaffe ressurser til egne produksjoner? I så fall er det snakk om å etablere en ny opera, riktignok uten en fast scene, men med en kontoradresse? Og - hva er så Den Norske Operas rolle midt oppi dette?

Hvis Den Norske Opera hadde forstått sine kulturpolitiske forpliktelser, hadde det selvsagt ikke vært nødvendig med et prosjekt som Operatoriet. Samtlige av de oppgaver som er tiltenkt Operatoriet skulle under normale forhold ha vært tatt hånd om av Den Norske Opera. At Den Norske Opera likevel er med på dette prosjektet er i beste fall en erkjennelse av en kulturpolitisk ansvarsfraskrivelse gjennom mange år. At Norsk Komponistforening er med på et slikt prosjekt, må forstås kun utfra den frustrerende situasjon entusiastiske komponister er kommet opp i på grunn av Den Norske Operas inkompetanse med hensyn til fornyelse av opera som kunstart. Opera Vests deltakelse i prosjektet er sannsynligvis motivert utfra rent økonomiske grunner: Ved å delta i Operatoriet vil det være mulig å skaffe noen kulturkroner også til Bergen, hvilket jo er redelig nok - og legitimt.

Operatoriet slår om seg med utsagn om at de har valgt en «dynamisk modell». Dette forklares med at de har valgt en leder utenfor landets grenser. Javel! Et slikt utsagn, sammenholdt med resten av planene for prosjektet Operatoriet, avslører en skremmende diffus tankevirksomhet. Opera Vests og Norsk Komponistforenings deltagelse i prosjektet må tilskrives naivistisk entusiasme. Det er tilgivelig. Men Den Norske Operas medvirkning i Operatoriet er ikke annet enn en utstedelse av sin egen dødserklæring med hensyn til forvaltning - og fornying - av opera og dans som kunstart.

Operatoriet skal, ifølge eget utsagn, også stå for søknader om økonomisk støtte. Hvem søker man om støtte fra? Kulturdepartementet har mer eller mindre systematisk avslått alle søknader om økonomisk støtte til drift av nye prosjekter forankret i samtiden, eller som har et aspekt av fornyelse av kunstlivet i Norge. Der i gården mener man tydeligvis at Norge kulturelt er «ferdig utbygd» slik det ser ut ved slutten av det tjuende århundre. Det eneste man fra det hold er villig til å bevilge penger til, er drift av det eksisterende som langt på vei kun har en museal funksjon, samt nye monumentale bygg for et kunstliv som totalt mangler evne og vilje til å fornye seg selv. For kunstens del ville det ha vært bedre å tvinge disse institusjoner på gata, eller til nedlagte fabrikklokaler, i stedet for å kapsle dem inn i marmor.

Den andre finansielle muligheten for prosjektet ligger i Norsk Kulturråd, som har praksis på å yte oppstartingsstøtte til nye, godt eller dårlig gjennomtenkte prosjekter. Meningen med ordningen har vel hele tiden vært at Kulturdepartementet etter en viss periode, gjerne tre år, skulle overta det økonomiske ansvaret for drift av de prosjekter Norsk Kulturråd har initiert. Men dette ansvaret er ikke Kulturdepartementet villig til å ta. Dermed framstår Norsk Kulturråd i denne sammenheng som Kulturdepartementets «lausunge», et sjarmtroll som flørter med vakre damer, men stikker av så snart det begynner å bli alvor, mens «faren» Kulturdepartementet fraskriver seg ethvert ansvar for hva denne jyplingen har funnet på.

Operatoriet synes å bli norsk kulturlivs andre generasjon av «lausunger». Forskjellen mellom første generasjon (Norsk Kulturråd) og andre generasjon (Operatoriet) synes først og fremst være den at faren til andre generasjon, Den Norske Opera, stikker av allerede etter befruktningen.