Filmanmeldelse: «Prinsessen»

Opium til folket

Prinsessen som ikke ville la seg målbinde, betalte prisen for pressens synder.

DIANA: I dokumentaren "Prinsessen" får man et innblikk i prinsesse Dianas liv, og hvor stor påvirkning hun skal ha hatt på offentligheten og det britiske monarkiet. Video: Selmer Media Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

FILM: Lady Diana Spencer kom seg aldri ut av blitsregnet som startet da hun giftet seg med prins Charles i 1981, og varte til hun døde i en bilulykke i Paris i 1997. Den småsjenerte tenåringen ble britenes riksyndling nærmest over natta, og måtte leve med at et liv som kongelig var alt annet enn et vanlig liv.

«Prinsessen»

Dokumentar

Regi: Ed Perkins
Premieredato: 12. august 2022
Aldersgrense: 6 år
Orginaltittel: «The Princess»

«En urokkelig dokumentar med kritisk søkelys på medienes rolle»
Se alle anmeldelser

Heller ikke livet som kone til dronningens førstefødte sønn, kan sies å ha vært en dans på roser. Historier om utroskap, selvmordsforsøk og spiseforstyrrelser, påfulgt av eksplosive skandaleintervjuer, ble førstesidestoff for lesere over hele verden. Og etter flere år med konflikt, tok kronprinsparet ut separasjon og seinere skilsmisse. Det stoppet ikke fotografene fra å knipse bilder av kvinnen med tittelen «Prinsessen av Wales».

Foto: Selmer Media
Foto: Selmer Media Vis mer

Til ettertanke

Men hva var opptakten til at verdens mest fotograferte kvinne på 1980- og -90-tallet, brått ble revet bort?

Det prøver den HBO-produserte dokumentaren «The Princess» å komme til bunns i. Det er ingenting nytt som kommer fram. Ingenting vi ikke allerede vet. Den Oscar-nominerte regissøren Ed Perkins har likevel klart å lage en solid film som bidrar til refleksjon og ettertanke hos seerne. Ved å rette et kritisk søkelys på storsamfunnets enorme kjendisbegjær, klarer han å komme inn under huden på oss, som en advarsel på hva som kan skje hvis vi ikke kvitter oss med begjæret.

Filmen består utelukkende av arkivopptak fra Dianas liv, og følger tidslinjen fra hun ble kjent med prins Charles, og til hun døde. Enkelte opptak har man sett før, som for eksempel intervjuer av paret før og under hvetebrødsdagene, drømmebryllupet som ble kringkastet over hele verden, og andre ordinære klipp som ble overskygget av det «ville» som så skjedde.

Heier på henne

Filmen legger ikke skjul på at den naive tenåringen ikke visste konsekvensene av å bli innlemmet i en familie alle britene hadde et forhold til. Men betyr det at man ikke kan jobbe med ekteskapet uten at meningene til millioner av mennesker kan få anledning til å påvirke det?

Det er ingen «talking heads» i filmen, men kommenterende fortellerstemmer knyttet til da arkivopptakene ble gjort. Det er via fotograf-linsene vi ser Diana gjennom glede og sorg, men det er prinsessens egne uttalelser i intervjuer som gjør at Diana blir en karakter av kjøtt og blod, slik at vi kan heie på henne og trykke henne til brystet.

Å holde seg helt og holdent til arkivopptak for å skildre en historisk skikkelse, gjør at opptakene taler for seg selv. Når de fleste allerede kjenner til historien, er det ingen som kan hevde at filmen er historieforfalskning. Perkins bruker derfor sin kunstneriske frihet til å få oss til å undre om det kunne gått bedre for Diana etter ekteskapet.

Selv deler av det omstridte Diana-intervjuet gjort av BBCs Martin Bashir, er med. For å være tro mot tidslinjen nevnes ikke de uærlige arbeidsmetodene til Bashir som gjorde det mulig å få intervjuet. Prinsessen var i en sårbar posisjon, og ble overhodet ikke beskyttet mot seg selv. Men hvem er det Perkins klarer å rette pekefingeren mot? Det er de som så intervjuet.

Få lov til å være i fred

Perkins har skapt et vondt vitnesbyrd på folkets avhengighet knyttet til kjente mennesker. Mediene kan ikke alene lastes for det opiumen man ikke klarer å si nei til.

Hadde man tatt bildene, om ikke noen ønsket å se dem? Hadde pressen skrevet om hva prinsessen gjorde, hvis ingen kjøpte avisene? Kunne hun ikke bare få lov til å være i fred, slik hun selv innstendig ba om?

Det enkle svaret på dette er «nei». Men dokumentaren tar ikke et tydelig standpunkt knyttet til problemstillingene, men lar heller seerne få avgjøre skyldspørsmålet.

Foto: Selmer Media
Foto: Selmer Media Vis mer

At Diana døde i en bilulykke, skyldes ulykken. Men at hun prøvde å stikke av fra en horde med fotografer, gjør at man begynner å lure på om det er verdt å klikke seg inn på en ny kjendis-sak.

Filmen gir en tvungen selvransakelse man ikke har bedt om, men som er helt nødvendig å ta innover seg for bedre å forstå vårt forhold til kjendiser. Dette er derfor ikke bare en historie om Diana, men en brutal skildring av samfunnet vårt.

Og det var Diana som betalte prisen for våre synder.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer