Rihanna: På Koengen i Bergen. FOTO: PAUL S. AMUNDSEN/Dagbladet
Rihanna: På Koengen i Bergen. FOTO: PAUL S. AMUNDSEN/DagbladetVis mer

Opp- og nedturer

S&M, allsang, surt og søtt med Rihanna.

KONSERT: Med over 20 millioner solgte album og 60 millioner solgte singler, er det en av vår tids mest populære artister som entrer scenen på Koengen til lyden av Stargate-produserte «Only Girl (In The World)».

Det er første gang 23-åringen fra Barbados gir sine norske fans en helaftensopplevelse — hun har tidligere spilt på Nobelkonserten og vært i stolen hos Skavlan — og i timene før konserten kan man lett sanse at et popfenomen er i byen:

Rihanna-vorspiel høres fra åpne vinduer og mengden av forventningsfulle fans er utrolig variert når det gjelder alder, stil og promille. Både onsdagens og torsdagens konserter ble da også utsolgt på rekordtid — den umiskjennelige lukten av folkefest henger i luften.

Heseblesende Omgitt av et seks mann sterkt band, korister og The Warriors-inspirerte dansere i stadig nye gjengkostymer, begynner Rihanna imidlertid noe heseblesende og oppjaget. Vi får en vinglete «Disturbia» og en skuffende off beat versjon av den ellers så suggererende dancehallåten «Man Down». Som Rihanna betegnende nok synger i «Shut Up and Drive»: det går fra «0 to 60 in 3, 5».

Dermed forsvinner mye av popstjernens stemme — hennes virkelige kjennetegn og særpreg — i lyden fra det relativt måkende og bredbeinte stadionrockebandet hun har med seg. Gitarist Nuno Bettencourts (kjent fra Extreme, de med «More Than Words») soli er for eksempel helt krise.

I tillegg mangler Rihanna tidvis både trøkk og finesse i stemmen, og på avslutningsnummeret «Umbrella» virker hun direkte sliten, slik at publikum og koristene må gjøre mer enn halve jobben. Samtidig prøver hun ikke å gjemme seg unna bak effekter eller kostymestaffasje: På ni storskjermer får vi se nærbilde av at hun rynker unnskyldende på nesa når tonene ikke sitter på «Hard».

Hun er i det minste obs på det selv, og vi skriver opp bak øret at dette tross alt bare er den andre konserten på høstens lange «Loud»-turné. Litt rust kan også oppleves som patina, og på torsdag blir det sikkert enda taitere.

Løsner etter hvert Uansett løsner det med «S&M», og det første virkelige øyeblikket oppstår foran scenen når gamle og unge inderlig synger «chains and whips excite me» sammen for full hals. Så rar, forstyrrende og fin kan popmusikken være (selv sang jeg muntert med til AC/DCs «Little Lover» som elleveåring uten å skjønne bæret).

Også «Rude Boy», balladen «Unfaithful» og ikke minst «Don't Stop The Music» utmerker seg i settet. Sistnevnte får vi i en omarrangert versjon, noe som overrasker blant de ganske oppskriftsmessige versjonene av låtene vi ellers får høre i kveld. I disse vellykkede stundene sitter Rihannas stemme, tilstedeværelse og swagger akkurat slik vi hadde håpet på.

Mot slutten setter hun seg også ned på scenekanten, takker den norske produsentduoen Stargate, og spiller en akustisk versjon av Bob Marleys «Redemption Song» for å minnes Utøya-ofrene. Et fint og oppmerksomt brudd i et ellers gjennomregissert sett.

Noe for alle Alt i alt får vi et variert møte med superstjernen Rihanna på Koengen onsdag kveld. Det virker som om hun ønsker å imøtekomme alle som er tilstedet i det mangslugne publikummet: her er eurodancepumpere, R&B-spor, hint av dancehall, pianoballader og rockelåter. Hun deler ut klemmer til fansen på første rad og gir slettas musikknerder en coverversjon av «The Glamorous Life» av Prince og hans perkusjonist Shelia E.

Likevel mangler det altså litt på presisjon, sangprestasjon og momentum for at dette virkelig ble den minneverdige konsertopplevelsen vi hadde håpet på. Men er du blant de som sto oppslukt foran scenen og er fordømt uenig i det, kan du jo bare spille av Rihannas «Cheers» og synge med på refrenlinjen: «Don't let the bastards get you down». For gøy hadde du det ganske sikkert.