Opp av grøfta

Det ligger en forløsende stemning over Pearl Jams nye CD, som i all sin organiske og nærmest Neil Young'ske rufsethet hiver bandet langt ut av den sjangerfordømte Seattle-sekken.

«No Code» er den mest instrumentfokuserte og gjennomarbeidede plata fra rockens staeste band siden de debuterte med «Ten». Her er kjøttfulle sanger med såre tekster fra vokalist Eddie Vedder, og her er rumlende angstbiterske rockeepos med tung troverdighet.

«No Code» sprer mistanken om at Pearl Jam tidligere har slitt for å finne oppskriften på den musikalske storheten som her kommer til overflaten. Og vi mistenker også at prosessen har vært smertefull. Dette formidles kanskje best gjennom låta «Habit», som er en desperat fokusering på den avhengigheten av egosentrisk selvtukt blant kollegaer som avdøde Kurt Cobain og heroinslitne Layne Staley (Alice In Chains) - og som heller ikke Vedder selv har sluppet unna. I kontrast til dette oser det imidlertid en livskraftig og tidløs strøm ut av de musikalske porene på plata. Noe veksler i reneste 70-talls rhythm & blues-lek, mens andre ting igjen er så definitivt 90-talls som bare amerikansk refserock er i stand til å bli. Resultatet er en voksen plate som kommer til å spre allmenn anti-apati på tvers av generasjonskløftene.