Opp av hengemyra

Oasis vil inn blant rockhistoriens store navn ved siden av Beatles og Led Zeppelin. Der hører de ikke hjemme, mener Dagbladets anmelder.

«Standing On The Shoulder Of Giants» er et kraftig steg i riktig retning etter det mistrøstige kokainalbumet «Be Here Now». Gallagher-brødrene virker langt mer inspirerte, lydbildet er mer nyansert og de flørter tungt med psykedeliske elementer. Sånn sett har Noel og Liam klart å revitalisere Oasis.

Mens kvaliteten på «Be Here Now» antydet at hele gruppa var på vei mot en brå død, er det en helt annen vitalitet og livsgnist over «Shoulder».

Hadde autoritet

Likevel: Det er helt slående hvor mye lettere det er å forholde seg likegyldig til dagens Oasis enn til det Oasis vi husker fra midten av 90-tallet. Bandet hadde en sult og autoritet i seg som det var umulig å ignorere hvis man hørte etter. Liam hadde den vokale obsternasigheten til Johnny Rotten, Noel hadde melodiinstinktet til Lennon. Gitarene var høye, støyende, medrivende. De stjal som ravner, men soundet var særegent og uforliknelig.

Fem år seinere definerer ikke lenger Oasis en epoke i rocken, de har mer enn nok med å definere sitt eget sound. De er ikke lenger det ene bandet, de er et av mange. Arroganse er forsøkt erstattet med en mer sofistikert tilnærming til stoffet, men uten at det veier opp. Og Noel er påfallende mer ujevn som låtskriver.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men «Shoulder...» har så definitivt sine oppløftende sider også. Det begynner riktig så bra med den larmende åpningslåta «Fuckin' In The Bushes».

Instrumentalen er en eneste lang groove; funky, psykedelisk og øsende. «Go Let It Out» er ingen genistrek à la «Wonderwall». Platas førstesingel låter likevel relativt inspirert, med sine programmeringsdetaljer, sin hektende bassgang og Liams raspende stemme over et refreng man gjerne hører igjen og igjen.

Lightere i været

I «Who Feels Love?» befinner gruppa seg langt inne i Kula Shaker-land. Låta viser tydelig Noel Gallaghers fascinasjon for psykedelisk rock, slik også flere av de andre låtene på plata gjør.

Patsy Kensit vil nok tilgi Liam mang en rangel etter ha hørt «Little James» (dedikert til Patsys sønn og Liams stesønn James), den aller førte Oasis-låta Gallagher junior har skrevet. Låta er en stor overraskelse, ja trolig platas aller beste låt. Det er rett og slett en veldig sentimental og søt liten låt han har skrevet. Når Oasis spiller Wembley i juli vil den garantert sette lightere, armer, hender, bannere og følelser i sving på en utsolgt stadion.

«Gas Panic!» er seig og episk Oasis-rock slik vi har hørt det før, men potent nok til å markere seg. Siste halvdel av plata blir deretter skuffende anonym. Noel Gallagher kan knepene, men de utføres ikke med glød. Spesielt grå er de to låtene han selv synger på, «Where Did It All Go Wrong?» og «Sunday Morning Call».

Oasis overlever millenniumskiftet, men de klarer ikke å innfri forventningene om et karrieremessig kvantesprang.

Albumet er i salg fra mandag 28. februar.

Hør klipp fra Oasis CD'en i RealPlayer


» Fuckin' in the bushes


» Little James


» Gas panic!

<B>NESTEN; OASIS:</B> Oasis klarer et stykke på vei å revitalisere seg, men skiller seg ikke lenger ut i engelsk rock.