Opp av kjeller'n

Man behøver ikke være så smart for å lage feit rock'n'roll. «Basement Apes» er en høyrøstet forsvarstale for de primitive og rånete gledene i rocken. Og for å si det på stammespråket: det funker som et helvete.

Oslo-rockerne Gluecifer har alltid vært tøffe i trynet. De har sett ut som selvutklekka rockestjerner i en årrekke, påstått at de er «Kings Of Rock», slengt en neve eller to etter dem som ikke har likt dem og påberopt seg suksess både her og der. Problemet er at de ikke har klart å levere varene. På plate. De har ikke lyktes med å overføre den ustoppelige live-energien til skivene. Og de har knapt nok klart å skrive noen bra låter.

Artikulert brøl

På «Basement Apes» er det det samme gamle, råtne rock'n'roll-bandet som gir seg til kjenne, bare så uendelige mye bedre enn tidligere. Dette er kjellerapenes brøl i artikulert form: fintstemt, oppjustert og olja. Det gnistrer av Captain Poons metallisk skinnende boogie-gitar idet Apes freser ut fra startblokka med «Reversed».Poons hypereffektive riff skyver låten framover, er som en hoggende kjøtteter på jakt og ender som en våt drøm for enhver mulig deltaker i innledende heat til VM i luftgitar. Det låter like dyrisk bra i «Brutus».

Basiske instinkter

Clouet her er at Glue forfølger sine basiske rock'n'roll-instinkter, men innspillingen er langt mer sofistikert og porsjonert enn på bandets tre første album. Produksjonen til Kåre Vestrheim (han fra Locomotives) og miksen til Ulf Holand gjør bandets sound langt mer distinkt og luftig enn tidligere. Man kan høre detaljer i lydbildet og dynamikk i låtene som tidligere ikke eksistere i dette bandets univers. Og det uten at de har mistet sine rånete og snerrende kvaliteter. På «Easy Livin'» er det som om svovelpredikant-emnet og Glue-crooner Biff Malibu går ut av sitt gode skinn. Han tangerer en pitbull i denne vårens største glefs av en hitlåt.

En del gamle fans vil lure på hva Gluecifer anno 2002 holder på med i ettertenksomme øyeblikk som «Little Man» og «It Won't Be». Vi lurer vi også, men det gjør ikke noe så lenge de brutal-fengende lekkerbiskenene er i flertall.

Det er ikke kunst akkurat, men pokker så gøy.