VOKSKABINETT: Miljøskildringen er flott i «Store forventninger», men Vanessa Kirby og Douglas Booth virker aldri som om de har mer enn hvilepuls.
VOKSKABINETT: Miljøskildringen er flott i «Store forventninger», men Vanessa Kirby og Douglas Booth virker aldri som om de har mer enn hvilepuls.Vis mer

Opp av myra

«Store forventninger» er malerisk vakker og underlig matt.

TV: Ingen skal kunne komme her og sutre over at det ikke er sølete nok. Klassereisen som skal bli en besettelse for fattiggutten Pip (Douglas Booth) kunne knapt fått en bedre begynnelse, eller et bedre bunnpunkt, enn det horisontale, vanntrukne myrlandskapet i Kent slik det skildres gjennom kameralinsen til regissør Brian Kirk.

Spøkelsesaktig
Som sømmer seg i en filmatisering av Charles Dickens' klassiker er det snakk om en utmattende elendighet av det lyriske slaget. Pips møte med den rømte straffangen (Ray Winstone), som skal bli styrende for livet hans, finner sted mellom disige vannspeil, mot en stor himmel, i en fargeskala av kjølige, skiftende gråsjatteringer. Det ser fantastisk ut.

Men direkte livlig er det ikke. Og mangelen på temperatur skal etter hvert bli et problem for BBCs nyeste versjon av «Store forventninger». Serien med samme kilde fra 1999 var noe hvassere.

Lille Pip hentes først til det spøkelsesaktige herskapshuset til den eksentriske Miss Havisham (Gillian Anderson), som er besatt av et svik i fortiden, og møter hennes billedskjønne adoptivdatter Estella. Som ung mann blir han gitt adgang til London-sosieteten av en ukjent velgjører, og streber iherdig oppover for å bli en gentleman, og Estellas gunst verdig.

Skjønnhet og forfall
Kirk nærmer seg begge arenaene med en fin følsomhet for både skjønnhet og forfall. Det er som om en eim av forråtnelse trenger gjennom overdådigheten. Særlig overklasselivet i London skildres som døvende og dekadent, med livstrette runder innom barer og bordeller.

David «Poirot» Suchet gir stemme og mefistofelisk ansikt til den rådende kynismen. Men castingen sitter ellers overraskende dårlig til BBC å være. Gillian Anderson, som har fått en ny vår etter «X-Files» som sterk fortolker av krinolinekledte kvinneroller fra grunnfagspensum i engelsk litteratur, balanserer på kanten av det forrykte, men tipper over litt for tidlig.

Hvilepuls Med sin glatte, hvite hud, putete munn og store øyne ser Booth ut som en pyntefigur i en vinduskarm, og det er også noe stivnet og porselensaktig over tolkningen hans. Han synes å ha for få ideer og instinkter når det gjelder å uttrykke lengsel og ærgjerrighet. Vanessa Kirby blir litt for fjern som Estella, som riktignok er en vanskelig, lukket rolle å spille.

Det er iblant noe matt og litt avmektig over spillet. Og når det sentrale kjærlighetsparet mest er vakre voksdukker, blir det vanskelig å investere mye i dem. Hvorfor skal seerhjertene banke for Pip og Estella når de selv knapt har mer enn hvilepuls?

Det kommer en ny ild inn i historien i tredje episode, når romantisk lykke og økonomiske fremtidsutsikter virkelig står på spill. Og siste bilde avrunder Pips reise på en måte som er knapp, kraftfull, og, omsider, inderlig.

«Store forventninger», basert på Charles Dickens' roman.

4 1 6
Torsdag 27. desember kl. 21.25.
Se alle anmeldelser