Opp fra de døde og inn på Tinget

Det er påske og vi sliter med den største påskenøtta av alle: oppstandelsens mysterium. Elvis kan bli gjenfødt som nordmann.

Vi tenker på gutten som ble født i et hus knapt nok større enn en stall, utstyrt med store nådegaver; mannen som gjorde gode gjerninger, trollbandt store folkemasser, omga seg med disipler, og til slutt ble forrådt av sine egne. Vi tenker på velgjøreren, menneskevennen og kjærlighetsprofeten, som levde i smerte, døde som martyr, og nå gir oss trøst og styrke som vår åndelige ledsager i hverdagen. Vi tenker på Elvis.

Kongen er død

, men Elvis is everywhere . Han dukker opp i hvilket som helst medium, i hvilken som helst sammenheng, i hvilken som helst form. Han kan for eksempel bli gjenfødt som nordmann. Over 60 norske statsborgere heter Elvis, de aller fleste født etter 1980. Han kan legemliggjøre seg som Benny Borg, Synnøve Svabø, Knut Haavik og Kristen Gislefoss. Han reklamerer for Statoil, Rema 1000, Peppe's Pizza og Wella hårprodukter. Han er «Kongen av Kvitfjell» under NM i snowboard, og Ole Gunnar Solskjærs følgesvenn før avspark: «Jeg må alltid høre flere Elvis-låter for å få den rette følelsen før en kamp.»

Når en avdød

amerikansk sanger spiller en aktiv rolle i norsk næringsliv og idrett, er det kort vei til politikken. Elvis har alltid hatt appell i Frp, der Den Amerikanske Drømmen lever, som troen på julenissen blant barn. Carl I. Hagen gjorde Elvis-bevegelser foran speilet i yngre dager. Vidar Kleppe brukte bryl i håret, kjørte 59 Ford Fairlaine, og syntes Elvis var en «ganske god skuespiller». Det måtte bli Konge-strid når et slikt parti slår sprekker. Kleppe hanket inn selveste Kjell-Elvis til sin Sørlandsliste, selv om imitatorens hjertesaker - «bekjempelse av all kriminalitet», «all fattigdom må vekk» - hadde gitt høyere listeplassering hos Det Politiske Parti, stiftet med tilkjempet gravalvor av Johan Golden og Atle Antonsen. Hagen svarte med å påberope seg større fakta kunnskaper om Elvis enn Kleppe! Og så - som foreløpig høydepunkt i VGs spennende føljetong, tok Venstres Odd Einar Dørum og Leif Helge Kongshaug (sic!), på seg hvit jumpsuit, og protesterte mot Frp og Kleppes «blasfemi». Elvis hørte hjemme i sentrum av norsk politikk!

Hva skal Arbeiderpartiet

svare? Partiet kan ikke lenger skilte med Sigbjørn Johnsen, finansministeren som sang Elvis-låter offentlig, og hadde Elvis-plater på statsrådskontoret. De tok heller ikke vare på Åse Kleveland, ekskulturministeren som ville gjort Kongen all shook up med sin versjon av «Santa Claus Is Back in Town». Og stakkars SV. Tross alle sine gode saker sliter partiet med den norske venstresidens pietistiske arv: Anti-Amerika, Anti-Kommers, Anti-Pop og Anti-Elvis. I stedet for å oppdage Det Andre Amerika (slik for eksempel Erik Bye har gjort), har de gitt høyre-populistene monopol på all folkelig moro og opprørstrang. Når skal de skjønne at Alex Rosén eller Vidar Busk burde vært leder av Sosialistisk Ungdom?

Elvis' posthume rolle

i amerikansk politikk er selvsagt en historie for seg. I 1992 var det valg både på Elvis-frimerke (ung eller gammel?) og president (ung eller gammel?). Bill Clinton, historiens første kandidat fra rockegenerasjonen, fikk oppnavnet «Elvis», sang «Don't Be Cruel» og spilte «Heartbreak Hotel» på saksofon på TV. George Bush anklaget ham for å fremme en «Elvis-økonomi» som ville legge nasjonen inn på «Heartbreak Hotel». Humoren ville ingen enda ta: «Jeg har funnet ut hvorfor Clinton sammenlikner seg med Elvis. I det øyeblikket han må stå for noe, begynner han å vrikke med hofta.» Clintons svar var enkelt og effektivt: «Jeg tror ikke Bush ville ha likt Elvis noe særlig, og det er bare nok en feil ved ham.» Grasrota nikket samtykkende, og den unge vant i begge valgene.

Selv stemte Elvis aldri

, og kommenterte ikke politikk. I praksis forvandlet han seg fra en radikal, opprørsk forkjemper for demokrati, likhet og ytringsfrihet, til en reaksjonær patriot med aversjon mot hippier og demonstranter. Men Nordstatenes republikanere har aldri villet akseptere en harry fra Sørstatene som Konge. Også deres hatske forhold til Bill Clinton var mer kulturelt enn politisk betinget. Det frydet dem å kunne nagle «Elvis-presidenten» i Lewinsky-saken, på samme måte som en pastor erklærte Elvis for morally insane på vegne av millioner av samfunnsstøtter på femtitallet. Men det spørs hvem som vil le sist. Som en spaltist skrev, da det i 1999 gikk rykter om at Clinton vurderte å stille til valg som senator for Arkansas i 2002: «Elvis will never leave the building.»