FILM: Quentin Tarantino har laget tidenes mest opplagte jentefilm etter «Thelma & Louise». Hans nye versjon av «Death Proof» er en hyllest til macha-jenter og en tilsvarende hån mot mannfolk som sipper når de tråkkes på tærne av de høyhælte.

Opprinnelig er «Death Proof» halvparten av dobbeltprosjektet «Grindhouse» som Tarantino gjorde sammen med filmkompisen Robert Rodriguez. Ideen var å lage en slags hyllest til og kopi av 1970-tallets exploitation-filmer, altså enkle action/mykporno-filmer som gjerne ble vist på litt lurvete kinoer til en rabattpris av to for én.

Prosjektet ble ingen økonomisk suksess i USA, derfor gjenoppstår «Grindhouse» fra de døde som to separate filmer. Tarantinos del er påbygget med 27 minutter og framstår nå som en enkeltstående helaftens spillefilm. Det er også andre ting ved «Death Proof» som skiller den fra fra sine billige, mer forglemmelige forbilder.

Dødssikker Den mest åpenbare forskjellen er kvinneperspektivet. Riktignok er alle karakterene her støpt i ekte Tarantino-klisjéform. Damene har sååå store pupper, såå dype utringninger, så korte skjørter og så høye hæler og dessuten snakker de ekte bryggesjauerspråk. Mennene er tilsvarende kule, i alle fall helt til det tidspunktet da de bygger å rope på mamma. Men alle er tatt ut så langt i det ekstreme at de blir morsomme i stedet for banale.

Hovedpersonen er stuntmannen Mike (hylende morsomt spilt av Kurt Russell) som er en dødelig blanding av psykopat, tilårskommen sjarmør, tikkende sexbombe og veik pusling. Han kjører en spesialbygd Dodge som hevdes å være dødssikker, altså «death proof», men det er bare i førersetet. Mikes lille hobby er å fikse jenter, plassere dem i passasjersetet og kræsje bilen så blodet spruter og lemmene fyker og likhuset venter _ på passasjeren, altså. Selv sitter han trygt i den forsterkede delen av bilen.