GEMÜTLICH?: Tyske fotballsupportere. FOTO: GORM K. GAARE
GEMÜTLICH?: Tyske fotballsupportere. FOTO: GORM K. GAAREVis mer

Opp fra kjellerdypet

Sliper fotballstevnene bort en naturlig bluferdighet overfor «de andres» styrker og svakheter? Øver fansen seg til verre tider?

Kommentar

I den italienske komedie-klassikeren «Brød og sjokolade» spiller Nino Manfredi en italiensk immigrant til Sveits. Han går gjennom mange ydmykelser, og mot slutten bestemmer han seg for å gå til det drastiske skritt å farge håret blondt. Konsekvent svarer han folk med det lille han kan av svitzerdytsch. Det går bra inntil han er på en kro der det overføres en landskamp i fotball. De andre gjestene heier på England, og spytter ut sine nedsettende fordommer mot britenes italienske motstandere.

Nino later som han er sveitser og helt med, og etterhvert drives han til å rope skjellsord mot italienerne. «Schweinehunde!» roper han, når en brite blir felt. Men så scorer Italia. Han stivner, nøler, men så kan han ikke holde seg lenger. Han må juble. Han må skrike ut og blotte seg for de selvfornøyde sveitserne: «Sono italiano, e beh? Non vi sta bene? » - Ja, jeg er italiener, er det et problem, eller?

Alt har han kunnet gi fra seg, alle ydmykelser og selvfornektelser har han kunnet svelge, men ved fotballen går grensen. Kanskje fordi fotball i seg selv bare er en lek, en metafor, en figurativ kamp, en iscenesatt nasjonalisme. Kanskje nettopp fordi det ikke er alvor, kan man bli voldsomt engasjert og ta det altfor alvorlig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette merkes i den blomstrende kommentarianismen i forbindelse med VM. På sosiale medier tevler det frivillige kommentatorkorps i heftige utspill, og alskens rusk og rask er legal valuta. Da en søramerikaner beit en italiener i skulderen, mente mange her til lands at det var helt greit, fordi italienere er det verste søppelet, kyniske og falske. Dette skal ha vist seg gang på gang i fotballens historie. Om det var i 82 eksempelet kommer fra, spiller ingen rolle. Italienera bare ER sånn.

Ekstra påfallende blir det når de offentlig tilsatte kommentatorene på fjernsyn bader i stereotypier og ikke klarer å legge skjul på sine antipatier. Hvor forsmedelig var det ikke at deres elskede England ble slått av Italia i første kamp! Helt ublu var også deres nesten paniske kjærlighet til Tyskland da disse med et nødskrik slo Algerie.

Fotballsjåvinismen er postmoderne og arbitrær. En guttunge fra en øy på Sunnmøre kan bestemme seg for å dyrke et B-lag i Midt-England og bruke betydelige mengder av tid på deres opp- og nedturer. Klaser av nordmenn kler seg i Brasils farger, og distré professorer lærer seg hele det tyske landslagets navn utenat. Man velger hva man vil være sjåvinist for, og siden det ikke er alvor, kan man slippe til de simpleste fordommer. Fotballfansen lar dyp-rasismen boble opp fra den sjelelige møkkakjelleren uten at det føles altfor svart. Det er kanskje litt skummelt?