HØSTENS LITTERÆRE SENSASJON: Gaute Heivoll ble bokhøstens mest omtalte forfatter og vant Brageprisen for romanen «Før jeg brenner ned», som handler om pyromanen som herjet i forfatterens hjembygd på syttitallet. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.
HØSTENS LITTERÆRE SENSASJON: Gaute Heivoll ble bokhøstens mest omtalte forfatter og vant Brageprisen for romanen «Før jeg brenner ned», som handler om pyromanen som herjet i forfatterens hjembygd på syttitallet. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

Opp i flammer

«Før jeg brenner ned» handler om skjørheten i alle ting. Selv mener brageprisvinner Gaute Heivoll (32) han har skrevet en kjærlighetsroman.

- Alle lever på en tynn hinne, sier forfatter Gaute Heivoll (32).
- For noen går det veldig galt.

Det er en slik historie, om en det gikk fryktelig galt med, som har gjort Heivoll til bokhøstens store sensasjon og innbrakt ham årets Bragepris. I sin kritikerbejublede roman «Før jeg brenner ned» forteller Heivoll om brannstifteren som herjet i hjembygda Finsland utenfor Kristiansand den junihelgen han selv ble døpt, den gangen i 1978. Ti branner ble det før pyromanen ble tatt. Det viste seg å være brannsjefens sønn.
- For meg var brannene lenge en vag, dunkel hendelse, forteller Heivoll.
- Men så så jeg at det var noe mer der, noe allment.

Den dramatiske fortellingen er blitt kalt en thriller av anmelderne.
- Men egentlig er det en kjærlighetsroman, om båndet mellom brannstifteren og foreldrene hans, de som langsomt, gradvis, mister sønnen. Det er historien om et liv der alt ligger til rette, om et barn som er oppfostret med kjærlighet, og så går det galt likevel.

Inn i historien om pyromanen syr Heivoll nennsomt inn fortellingen om Kåre, en gutt fra bygda, enebarnet og mønstersønnen som dør så altfor tidlig, og fragmenter av sin egen historie, om en ung mann som flytter Oslo for å studere jus, men ikke takler den nye tilværelsen, leverer blankt på eksamen og lyver til sin dødssyke far om gode karakterer og flust med venner. «Før jeg brenner ned» handler om hvor mye som går i stykker når den yngre generasjonen viser seg ikke å klare det å leve. Om de knuses, knuses også foreldrene, som har investert så mye håp og kjærlighet i dem.
- Alle foreldre ønsker jo det skal gå godt med barna. Det blir et spørsmål om identitet. Hva ser vi når vi ser oss selv? Det er lett å se seg selv med sine foreldres blikk. Og det kan være tungt å bære.

Mens jusstudiene representerer den rene, ærverdige ambisjonen, er det noe tarvelig, noe tabubelagt, over det litterære som i romanen trekker i forfatteren selv. I første klasse oppdager han til sin forferdelse at han vekker begeistring og beundring ved å finne opp historier, og blir flau over å bli utpekt som forfatterspire. Midt i livskrisen i studieårene, etter en spontan og ensom tur med ferja til Hirtshals, der han drikker seg full og ender opp med å skade seg selv, setter han seg på en lurvete havnecafé og skribler ned sine første dikteriske forsøk på baksiden av en lottokupong.
- Jeg følte jeg gjorde noe ulovlig ved å dikte. Da jeg først oppdaget at det kunne være prisverdig å lyve, som syvåring, ble jeg fylt av en sterk ambivalens.

Hva hans attenåringe jeg, som var fast bestemt på å bli jurist, ville sagt om den han er i dag, tør ikke Heivoll å tenke på en gang.
- Det viser bare at man ikke kan planlegge. Også det jeg skriver om meg selv i romanen handler om grunnleggende livsbetingelser. Vi er prisgitt det som hender oss. Vi forsøker å navigere gjennom det som blir plassert foran oss i livene våre, men vi har ingen garanti for at det går bra. Og vi har i alle fall ingen garanti for at det går som vi planlegger.

Mange av personene i «Før jeg brenner ned» er gamle mennesker. Sent i livet, på et stadium der de hadde forventet å få leve i ro, skakes de av tragedien og mister alt. I første kapittel av romanen klarer det eldre ekteparet Olav og Johanna Vatneli såvidt å ta seg ut av huset sitt etter at det er blitt påtent, i nattøyet, hun med blødende underliv.

De to er forlengst døde, men Heivoll fikk høre historien deres da han reiste rundt i bygda og intervjuet de som hadde opplevd brannene som researcharbeid for romanen.
- Sånn kan livet bli. Jeg ville løfte det opp historien om det eldre ekteparet, gi det noe mer, en allmenn verdi. Gjøre det til noe mer enn bare en katastrofe. Jeg ønsket å skrive meg inn på Olav og Johanna, som mistet alt, som fikk en tung skjebne, for å gi dem en slags verdighet. Jeg ville aldri henge dem ut; snarere det motsatte.

Dét føler Gaute Heivoll leserne hjemme i Finsland, dit han nå har flyttet tilbake, har forstått. Nylig leste han høyt for en fullstappet Finsland kirke. Presten som døpte ham, som er en av romanskikkelsene, var tilstede.

Finsland kirke står som en solursten i romanen, det er i dens akse brannene tennes og jakten på brannstifteren foregår. Døden er alltid nærværende. Men forfatteren avkrefter at han selv er usunt fengslet av døden.
- Jo eldre man blir, jo mindre fascinert av døden blir man. Men romanen er full av kjærlighet til stedet og til de som bor der. De levende og døde, de som bygget opp stedet, er på et vis filtret sammen. Olav og Johanna, og mange av personene i boken, er døde. Alt er borte. Det er bare gravsteinene igjen. Likevel er de der.

Vi er avhengig av mye av det som er blitt borte, mener Heivoll.
- Derfor er døden noe som er der hele tiden. Vi må se livet i lys av døden. Det blir skjørere, mer verdifullt slik. Vi ser hvor lett vi blir borte og glemt. Når man kommer fra et lite sted, som jeg gjør, er det nærliggende å føle samhold på tvers av døden.

Personene i «Før jeg brenner ned» har kjent hverandre gjennom flere tiår, og har lange livslinjer som stadig har krysset hverandre. Denne tettheten er noe av det som knytter Heivoll til bygda og livet der.
- Alle kjenner alle. Det har naturligvis negative sider, men selv har jeg først og fremst tenkt det er en positiv kraft i det å komme fra et lite sted. Alle tar vare på hverandre. Også de døde kommer nærmere. Man blir bundet sammen, bare fordi man tilfeldigvis har slått seg ned i nærheten av hverandre.

En av dem Heivoll intervjuet, mannen som i romanen kalles Alfred, nærmest bodde i huset til brannstifterens foreldre i tiden etter arrestasjonen.
- Bygda tilga, tenkte på brannstifteren som en som led av en sykdom, og passet på foreldrene, som kanskje var de som hadde det aller verst.
Det er med hensikt forfatteren ikke gjør noe forsøk på å forklare hva som skjer inne i hodet på pyromanen, og redegjøre for hvorfor han forsvinner inn i sin egen verden.
- Det er ikke alt vi behøver å forklare eller psykologisere. Jeg er mer opptatt av forståelsen enn av forklaringene. I forståelsen ligger aksept og kanskje tilgivelse.

Noen av personene har fått nye navn på veien fra virkelighet til roman. Blant dem er brannstifteren og hans foreldre. Men også noen andre.
- Jeg skjønte fort jeg måtte ta noen skritt til siden for virkeligheten for at historien skulle fungere som roman. Slik sier jeg at dette er min historie, ingen andres, selv om den er basert på faktiske hendelser. Jeg er opptatt av å få frem at et bilde av en handling kan være sannferdig selv om det ikke er hundre prosent etterrettelig.

De som har fått fiksjonaliserte navn, er blant annet de som i romanen opptrer i flere sammenhenger enn de gjorde i virkeligheten.
- Det er ikke radikalt. Jeg har ikke diktet så mye, sier mannen som en gang var gutten som med skrekkblandet fryd at det lå potensielt stor gevinst i å finne opp historier.

Gevinsten har vært spesielt stor for Heivoll denne høsten. «Før jeg brenner ned» er solgt til tretten land.
- Det er uvirkelig, sier forfatteren.
- Denne suksessen er noe som bare oppstod, uten at jeg kan forklare hvorfor.
For to år siden ble han selv far.
- Det kan være lett å bli fanget av suksessen. Da er det fint å ha sønnen min, som trekker meg tilbake til hverdagen.

Brageprisen og begeistringen fra lesere og anmeldere er det han hele tiden har ønsket.
- Men oppmerksomheten er også en slags påkjenning. Jeg tenker jeg må bli mer robust, og velge hva jeg skal lese av det som står om meg selv. For med det store salget kommer mange som vil mene noe om det jeg har skrevet, og ikke alle liker det. Og når det gjelder kritikk ...
Gaute Heivoll trekker pusten.
- Der er jeg ikke mindre sårbar enn før.