MEN HVORFOR: Brian Williams mistet jobben og troverdigheten da det ble kjent at han hadde løyet om sin dekning av krigen i Irak, og at helikopteret han satt i, ikke ble skutt på likevel. Var det et tilfelle av minneforskyvningene som alle kan oppleve? Foto: REUTERS / Phil McCarten / Files
MEN HVORFOR: Brian Williams mistet jobben og troverdigheten da det ble kjent at han hadde løyet om sin dekning av krigen i Irak, og at helikopteret han satt i, ikke ble skutt på likevel. Var det et tilfelle av minneforskyvningene som alle kan oppleve? Foto: REUTERS / Phil McCarten / FilesVis mer

Opp med ankeret

Hva er forskjellen på det du opplever og historien du forteller etterpå? I tilfellet Brian Williams: Litt for mye.

Meninger

Det himles med øyne. Det holdes for neser. Men en variant av det som skjedde med Brian Williams, nyhetsankeret som er suspendert etter å ha løyet om å ha blitt beskutt i Irak, kan skje med alle. Hvor mange av anekdotene folk forteller om seg selv, som de presenterer for tilhørerne som skjellsettende, uforglemmelige, ville tålt å bli stilt opp mot hendelsen slik den en gang fant sted?

Når gjenfortellingene blir mange, blir selve opplevelsen liten i sammenlikning. Hensynet til øyeblikkets publikum, at de skal synes det du sier er klokt eller morsomt, er brått langt mer prekært enn ansvaret overfor brysomme små fakta. Til sist har historien blitt hendelsen. Minnet er vel så mye formet av fortellingen som gradvis har funnet sin form som av den faktiske erfaringen.

Det er fristende å tro at det var slik for Williams. Ellers virker det hele bare snodig. Hvorfor skulle en mann som lever av sin troverdighet, risikere alt for å gjøre sin egen historie litt mer dramatisk enn den var? Med en løgn som var lettgjennomskuelig? Jo da, politikere og prester har mistet jobben på grunn av at de har prioritert en kortsiktig kroppslig nytelse, selv om de har visst godt hvor risikofylt det ville være. Men hva Williams enn kan ha fått ut av skytehistorien: nytelsesrikt kan det umulig ha vært.

Samtidig: Det er forskjell på å glemme halvparten av en ordveksling og å glemme at man faktisk ikke ble beskutt. Det virker ikke mulig å konkludere med at Williams led av den svært menneskelige syken som kan kalles minneforskyvning. Snarere handler det vel om den særegne lidelsen som treffer dem som oppdager at de er blitt ettertraktet for den de er, og ikke hva de gjør: Som har kommet til at det viktigste ikke er hva som skjer, men at det formidles gjennom deres øyne og mikrofon. Og kanskje de som vemmes for mye, bør vokte seg. Jeg tror nemlig den er smittsom.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook