Opp med synthene, ned med punken

Det er ikke blitz, altså.

CD: Det er vanskelig å forestille seg noen som kunne synes at en mellomting mellom Kent og Garbage høres bra ut på papiret. Men man skal tydeligvis være forsiktig med hva man ikke ønsker seg. Yeah Yeah Yeahs har skrudd synthene opp, punken ned og latt patosen stå. Resultatet er noe av den mindre kjedelige poprocken som er gitt ut på en stund, full av variasjonen og voksepotensial.

Coveret og tittelen er forresten misvisende: «It’s Blitz!» er New York-trioens mykeste skive til dags dato. Det hadde ikke vært noe problem hvis det ikke hadde vært for at det byr på et låtrekkefølgeproblem å presse såpass mange rolige låter inn i det som i essens er en danseplate.

De får det nesten til, det skal de ha, og en liten kvalitetsdypp på midten av albumet og et kjedelig sistespor er ting man kan overse i gleden over å høre god, inspirert poprock som er såpass fri for nostalgi.

Opp med synthene, ned med punken