Opp og ned med Thygesen

Fire avisføljetonger av ujevn kvalitet

BOK: Advokaten, politimannen og surrehuet Vilhelm Thygesen har en lang og humpete fartstid som krimhelt, siden han dukket opp i 1975 i romanen «Den drukner ei som henges skal». Men han har overlevd, og dermed kan både han og hans skaper Jon Michelet feire et 30-årsjubileum i litteraturens tjeneste. Sånn sett er tittelen «Thygesen-fortellinger» dekkende for denne boka.Den består av fire fortellinger, som alle har det felles at de tidligere bare har vært publisert som avisføljetonger (Dagbladet og Arbeiderbladet, for å være nøyaktig). Med andre ord er det ikke tradisjonelle noveller, men historier som er skrevet på bestilt lengde. Og det er ikke alltid noen velsignelse.

Utflytende

Åpningshistorien «Damer dreper da ikke?» er et typisk eksempel på det. Den har en god grunnidé, det uoppklarte drapet på en mediefyrste som tilfeldigvis er Thygesens nabo på Bestum. Thygesen er svært gode venner med offerets kone, han er til og med hennes alibi på drapstidspunktet. Men om dette lover bra, så er problemet bare at historien er pratete og utflytende, full av verbale sidesprang som ikke akkurat hjelper på framdriften.Herfra kan det vel egentlig bare gå oppover, og de to følgende novellene, «Stålneven» og «Giften i systemet», er begge mer konsentrerte og strukturerte. I «Stålneven» er Thygesen med et Dagbladet-team på reportasjetur, og sistnevnte handler om en afrikaner uten oppholdstillatelse. Begge historiene byr på en barsk humor. Selv om temaene er alvorlige har Thygesen sin egen måte å takle utfordringer på.

Stram avslutning

Avslutningshistorien «Et spørsmål om tid» er både den eldste (fra 1988) og den klart beste av de fire: Den er stram i komposisjonen og konsis i utførelsen. Hovedpersonen er ikke Thygesen, men en skapsprenger som har en jobb å gjøre i Uddevalla, av alle steder. Men så treffer han en forfyllet gammel sjømann, og ting utarter seg. Som 30-årsmarkering er denne samlingen like rufsete og preget av gode og dårlige dager som Vilhelm Thygesen himself. Og kanskje er det en sånn oppmerksomhet som passer ham best.