Anmeldelse: Marta Breen - «Om muser og menn»

Oppblåste egoers tid er ute

Marta Breen kler av kulturmannen.

MARTA BREEN: er forfatter, debattant og journalist. Hun debuterte med boka Piker, vin og sang (Spartacus, 2006) Hennes forrige bok, Kvinner i kamp (Cappelen Damm, 2018), laget i samarbeid med illustratør Jenny Jordahl, er foreløpig solgt til 21 land.Foto:John T.Pedersen / Dagbladet
MARTA BREEN: er forfatter, debattant og journalist. Hun debuterte med boka Piker, vin og sang (Spartacus, 2006) Hennes forrige bok, Kvinner i kamp (Cappelen Damm, 2018), laget i samarbeid med illustratør Jenny Jordahl, er foreløpig solgt til 21 land.Foto:John T.Pedersen / DagbladetVis mer

«Om muser og menn»

Marta Breen

4 1 6
«Sparker inn åpne dører.»
Se alle anmeldelser

I sin nye bok framstår forfatteren og debattanten Marta Breen som er en moderat feminist med bred appell. Sakprosaboka «Om muser og menn» er lettlest og velskrevet, men en temmelig overflatisk framstilling av «kulturmannen» og hans

«muse». Utlagt som stereotypien om den geniale dikteren og hans guddommelige inspirasjonskilde – godt kjent fra den tradisjonelle litteraturhistorien med navn som Dante og Beatrice eller Wergeland og Stella. Sett med Breens nåtidsblikk handler denne historien mest om mannlige privilegier, eller det å ta seg til rette, rett og slett, ofte på bekostning av en tilbedt eller tilbedende kvinne.

Marta Breen, som hadde stor suksess med «Kvinner i kamp», utgitt i 21 land, baserer sin nyeste bok på studier av så vel litterære klassikere som de siste tiders medieavsløringer.

Grei oppsummering

Det meste av materialet er hentet fra annenhånds kilder, og inneholder egentlig lite nytt. Sånn sett sparker Marta Breen inn åpne dører. Men boka gir en grei oversikt over de grunnleggende hendelser innen og utenfor metoo-bevegelsen, med rette omtalt som en revolusjon, i alle fall en kulturrevolusjon som har spist sine barn.

Et rom for én

Breens begynner fortellingen i en nyanskaffet «stuga» i Värmland du sköna, og med et etter hvert selvironisk postulat om at en forfatter, i hvert fall en kvinnelig dikter à la Virginia Woolf, trenger ro og rom rundt sin skrivning. Opp gjennom historien har kvinnelige forfattere, opptatt av barnepass og familieforpliktelser vært avskåret fra dette grunnleggende gode.

Dermed blir det plass til mange morsomme anekdoter om eksentriske diktere og underdanige hustruer i denne boka. Som at hustyrannen Aksel Sandemose forlangte å bli vekket om morgenen ved at kona skulle trekke i en tråd festet til dikterens stortå.

I rettferdighetens navn skal det opplyses at Breen også beretter om etablerte kvinnelige forfattere i rollen som «kulturmann», i dette tilfelle Selma Lagerlöf og Valborg Olander; venninnen var med nobelprisvinnerens ord «en riktig författarhustru».

Påfallende mye i Breens bok handler om alkoholen som muse, men jeg tror ikke et øyeblikk på historien om at Marguerite Duras, som riktignok bodde i et stort og fint hus, drakk åtte flasker vin om dagen.

Men stort sett må jeg gi Marta Breen rett: «Kulturmannen» er en gjenganger i historien. Det er på høy tid at kvinner, og menn, setter en stopper for oppblåste egoer som tar seg til rette.

Hvorfor så lenge?

Hvorfor har disse ufordragelige typene fått holde på så lenge? Marta Breen gir ikke noe godt svar på det vanskelige spørsmålet. Hun formår heller ikke, synes jeg, å sette de mange anekdotene om menn og muser – det være seg om Strindberg og Siri von Essen eller Hans Jæger og Oda Krohg – inn i en opplysende tidsramme som kan forklare hvorfor så mange bisarre og aparte og ofte nedlatende handlinger rettet mot kvinner ble godtatt og ansett som avantgarde.