CD: Første gangen jeg hørte singelen «To Lose My Life» på radio, trodde jeg dette var en ny single med Mossebandet Superfamily. En god en sådan. Klassisk kontrastert mellom svartstenkt og oppstemt. En slags glampop med dødslengsel og emo-issues. Tidsriktig på alle de riktige måtene. Bundet til 80-tallet med ikke spesielt stramme lærbelter. Arenasvulmende og storhetsjagende, i tråd med de ulike, men likevel beslektede tilnærmingsmetodene til The Killers og Arcade Fire som har dannet skole de siste åra.

At dette var en single med det tungt markedsførte og over-natta-populære White Lies gjorde ingen skade på førsteinntrykket. Utover at det var synd den ikke kunne være årets beste norske single likevel: en hel, tidsspesifikk rockestetikk kapslet inn på tre minutter og elleve sekunder.

Brutte løfter

Albumet som bærer samme navn som denne singelen er derimot en trist historie om brutte løfter og insisterende fakter, om hvordan man tar den nevnte tidsåndens vitale bestanddeler og krammer den sammen til en hard, uelastisk og livløs klump. Storhetsjaget i musikken er nettopp det - jag - og denne streben etter å ta musikken gjennom taket, opp, opp, opp, ender jevnt over opp i statisk gnål, et band stivnet i en i utgangspunktet lovende grunnstilling.