Oppblåste værhaner

Flott single, om ikke annet.

CD: Første gangen jeg hørte singelen «To Lose My Life» på radio, trodde jeg dette var en ny single med Mossebandet Superfamily. En god en sådan. Klassisk kontrastert mellom svartstenkt og oppstemt. En slags glampop med dødslengsel og emo-issues. Tidsriktig på alle de riktige måtene. Bundet til 80-tallet med ikke spesielt stramme lærbelter. Arenasvulmende og storhetsjagende, i tråd med de ulike, men likevel beslektede tilnærmingsmetodene til The Killers og Arcade Fire som har dannet skole de siste åra.

At dette var en single med det tungt markedsførte og over-natta-populære White Lies gjorde ingen skade på førsteinntrykket. Utover at det var synd den ikke kunne være årets beste norske single likevel: en hel, tidsspesifikk rockestetikk kapslet inn på tre minutter og elleve sekunder.

Brutte løfter

Albumet som bærer samme navn som denne singelen er derimot en trist historie om brutte løfter og insisterende fakter, om hvordan man tar den nevnte tidsåndens vitale bestanddeler og krammer den sammen til en hard, uelastisk og livløs klump. Storhetsjaget i musikken er nettopp det - jag - og denne streben etter å ta musikken gjennom taket, opp, opp, opp, ender jevnt over opp i statisk gnål, et band stivnet i en i utgangspunktet lovende grunnstilling.

White Lies er ikke uten forsonende trekk - Harry McVeigh har umiddelbar vokal autoritet - og trioen klarer å vekke noen sympatiske assosiasjoner underveis - «A Place To Hide» hentet tidvis fantastiske men akk så glemte BabyBird fram fra glemselen.

Feil tjuvgods

Men det synes også tydelig at de har ranet med seg feil tjuvgods fra epoken med den deiligpompøse rocken til Echo & The Bunnymen, pre-roots Waterboys og tidlig U2 fra første halvdel av 80-tallet, og blandet det ut med pompøse deler The Cure. Det vil si at de blir Simple Minds der The Killers er U2, som igjen vil si at vi her har et klassisk tilfelle av oppblåst opportunisme født ut av en for så vidt legitim musikalsk idé og en veldig bra single. Resten er lyden av en tomhet som er større enn den storheten musikken egentlig søker.