«Oppdageren»

DYKKET - utdrag fra «Oppdageren»

Hvordan treffer man sin hustru? Jeg traff min flere ganger. Jeg møtte henne første gang - jeg ble truffet i bokstavelig forstand - i fjerde klasse, like før sommerferien. Vi kolliderte på sykkel i skoleporten. Jeg husker ikke noe annet fra det sammenstøtet enn øynene hennes, øynene som stirret på meg. Og ikke så mye øynene som pupillene; det var første gang jeg bare merket meg pupillene i et par øyne; jeg har aldri sett noe så svart, så, hva er ordet, bunnløst. Kollisjonen var som å høre den G7sus-akkorden som uventet klinger aller først i «A Hard Day's Night», en slags tyvstart, før noe begynte på ordentlig. En spenning som ble bygd opp, som ventet på en forløsning.

Først senere på året ble det alvor. Vi hadde begynt i femte klasse. En dag etter skolen dro jeg sammen med Leo for å bade. Mye hadde skjedd i sommerferien, vi var blitt større, og kanskje var det derfor vi ikke syklet til Badedammen der vi alltid boltret oss før - startet svømmekarrieren godt bevoktet av engstelige mødre - men til Svarttjern, liksom en helt annen kategori vann og med en mer utfordrende beliggenhet, så å si inne i tykkeste villmarken. Badedammen var for smårollinger, Svarttjern var for viderekomne, godt svømmedyktige. Vi måtte sette syklene ved foten av Ravnkollen og gå et drøyt stykke inn i skogen før vi nådde det lille, trolske tjernet, med grantrær på alle kanter. Det er rart å tenke på at dette øde vannet nå, det vil si bare rester av det, ligger klemt inne mellom blokkene på Romsås, en av Norges største drabantbyer. Eller kanskje er det bare logisk: Dette var et tjern man måtte sivilisere, ufarliggjøre. For det gikk rykter om at mange hadde druknet der, også at det var et vann perfekt for selvmordere som aldri ville bli funnet; det var ikke et vann man badet i alene om kvelden, for å si det sånn. Jeg tenkte underveis at alt kunne skje på Svarttjern.

Jeg oppdaget henne straks. Hvordan var det mulig ikke å se henne? Hun var gull blant sølv. Hun var mye brunere enn de andre jentene. Jeg visste ikke om det skyldtes et grunnlag fra Thailand, hvor hun hadde bodd før på grunn av farens arbeid i Utenriksdepartementet, eller om hun bare var velsignet med en slik fabelaktig hud. Og allikevel var jeg kanskje ikke så imponert av utseendet som av holdningen, bevegelsene hennes. Måten hun tørket seg på, måten hun gikk, nesten danset bort til fjellet på når hun skulle bade. Det finnes ikke noe ord for det spesielle ved Margretes skjønnhet, men for meg selv kalte jeg den alltid «persisk». Hun hadde på en oransje bikini som fremhevet det gylne inntrykket. Og formene, bør jeg kanskje legge til, for hun hadde en kropp som en sjetteklassing, en kropp som akkurat hadde begynt å røpe hvordan den ville se ut om fire-fem år. Jeg måtte beherske meg for ikke å stirre, for ikke å bli tatt på fersk gjerning med øynene limt til den hissende bikinioverdelen.

Selv når hun lå rolig, tilsynelatende i dype tanker, var Margrete midtpunktet. Alt rundt dreide seg om henne. Jeg fulgte med fra øyekroken. Jeg så det glimte i en armring. Hun begynte å dele ut noe fra sekken sin. Det var opplagt ikke Marie-kjeks; de andres utbrudd røpte at det måtte være gjeve saker, kinesiske lykkekaker eller noe sånt.

Frokostene med Margrete. En høytid. Ansiktet hennes. Ordene hun kunne finne på å si. Kroppsspråket. Måten å være stille på. Uttrykket når hun tenkte. Vanene fra et omflakkende liv i utlandet. Alltid servietter av tøy. Alltid friske blomster på bordet. Alltid toast. Alltid en spesiell engelsk marmelade. Alltid nymalte kaffebønner, en egen blanding. Alltid appelsinsaft som hun presset selv.

Vi lå like ved. Det var stort sett bare ett sted å ligge ved Svarttjern, på noen knauser på vestsiden. Her var det også fint å stupe, det vil si, fint å jekke seg for jentene med nye innøvde stupvarianter. Margrete var allikevel ikke en slik man jekket seg for, hun så aldri i den retningen våghalsene drev på. Jeg kikket på henne i smug. Kikket er ordet. Jeg følte meg som en kikker. Til slutt kikket jeg åpenlyst. Jeg måtte. Jeg merket forelskelsen. Den hadde kanskje vært latent til stede i sommerferien, men nå blusset den opp. Jeg tenkte på farfar når han tente på primusen ute i bryggerhuset, øyeblikket da flammen ble blå. Jeg visste det, jeg var fortapt. Det lyder muligens svulstig, men jeg lå og tenkte på et av de ordene min nabo Karen Mohr ofte anvendte: skjebne. Jeg mener bestemt at en tanke om å gifte meg med Margrete Boeck for gjennom hodet, her, ved Svarttjern, en augustdag i femte klasse. Men hvordan skulle jeg fange oppmerksomheten hennes? Fange henne. Eller bedre: Hvordan skulle jeg få henne til å oppdage meg?

Hvorfor biter laksen bedre på visse fluer? Eller er det bare vi som tror den biter oftere på visse mønstre? Det er et mysterium. Laksen er ikke ute etter føde når den går i elven. Den reduserer matinntaket når gytetiden nærmer seg. Den skulle, teoretisk, ikke bite på en flue. Men den gjør det. Er det fordi den er irritert? Vil den forsvare revir? Kunne det være fordi fluene, en kunstferdig bundet flue, rett og slett er uimotståelig vakker? Hvorfor blir man forelsket? Du står overfor tre jenter. Trillinger. Så godt som prikk like. Og du velger allikevel den ene. Henne med gult skjerf. Du kolliderer med en jente i skoleporten og blir forbannet, glefser etter henne. Først etterpå går det opp for deg at du er hektet. Hvorfor «bet» jeg på Margrete - som en laks på en Blue Charm?

Det var mange skjær i sjøen, som man sier. For å ta det mest synlige: Hun lå ved siden av Georg. Det var så forbannet forutsigelig. Du kunne fortelle at det skulle komme en ny jente på skolen, fra Bangkok, at hun var sånn og sånn, og alle ville rekke opp hånden og si at hun garantert ville bli sammen med Georg. Han gikk i klassen over oss og hadde alltid vært først; først med Fantomet-ring, først med speedwaystyre og crossdekk, først med losjakke, først i stemmeskiftet. Han gikk konstant med en fyrstikk i munnen, som om han var livredd for at noe skulle ødelegge hans plettfrie tanngard, hans lytefrie ytre.

Jeg hatet det. Å se mot Georg var som å stirre inn i en plakat hvor det sto «Gi opp!». Jeg forsøkte å si til meg selv at jeg ikke var forelsket. Én ting var å vriste Margrete ut av en annen gutts favntak. En annen ting var å ta opp konkurransen med Georg - Georg som kunne blåse tre røykringer og få dem til å stå stille i luften mens han stakk en finger gjennom dem, Georg som dokumenterte alle nye jente-erobringer ved å vise fram bilder hvor han tungekysset med dem inne i fotoautomatboksen på Østbanen. De var kanskje ikke sammen ennå, men det gikk deprimerende rykter om at Margrete var «interessert» i ham. Jeg fulgte med i øyekroken, led, så hvordan de kniste sammen, led enda mer da Georg, liksom av omsorg, rettet på en av stroppene på ryggen hennes.

Noe måtte skje. Jeg lå med et blått bluss i kroppen og håpet da jentene gikk for å bade. Jeg tror jeg ba til Gud om at noe måtte skje, at jeg måtte få en sjanse. Nå. Straks. Og ikke som på film, hvor man gjerne måtte vente til bryllupet, helt til sekundene før bruden svarte ja, før man fikk stjålet henne ut av den andres armer.

Jeg har tenkt på det: Det var noe med Margretes svarte, blanke hår, klippet forholdsvis kort, som minte meg om Bo Wang Lee. Var det derfor jeg falt slik for henne?

Min sjanse kom. Jeg og Leo delte en pose peanøtter i skall, lå åndsfraværende og brøt belg etter belg fra hverandre. Jentene badet. Plutselig skrek Margrete til så alle snudde seg. Jeg trodde hun måtte ha fått foten i et av de trærne man sa lå og fløt som nøkken under vannskorpen, og som man ved uflaks kunne bli hengende fast i, kanskje til og med bli dratt under av. Da hørte jeg det: «Jeg har mistet armringen,» ropte Margrete. Hun var så fortvilet at hun gikk over til å snakke engelsk, som om hun fremdeles befant seg i miljøet på International School i Bangkok. Jeg oppfattet allikevel at det var morens armring, at hun hadde lånt den, at den var av gull, at det var litt for stor, at det var derfor den måtte ha glidd av uten at hun merket noe. Hvem andre enn en pike fra Thailand ville bade med en armring av gull? Hun var ulykkelig, gråt høyt. Noen av jentene prøvde å trøste henne.

Georg og de andre kastet seg ut i tjernet. Vannet ble forvandlet til et inferno av kavende kropper, akkompagnert av skrik og skrål. Jeg tenkte at det var sånn det måtte se ut når innfødte dykket etter mynter fra turister. Etter hvert ga de opp, én etter én.

Margrete kikket mot den knausen hvor jeg lå og brøt peanøttbelger i to. Jeg tolket det som et spørrende blikk. Eller var det til og med bønnfallende? Med det våte, rennende håret, det fortvilte uttrykket, virket hun mer pjuskete. Mer oppnåelig. Georg så nærmest flau ut, fyrstikken mellom tennene var borte.

«Jeg kan prøve,» sa jeg og reiste meg, i den samme dramatiske stillheten som når én tar et skritt fram og melder seg frivillig til et umulig oppdrag. Tante Laura hadde fortalt om hvordan van Gogh skar en bit av øret sitt for å gjøre inntrykk på en kvinne. Dette var kanskje ikke så originalt, men det var noe. Jeg dykket gladelig til krampa tok meg.

«Du?» sa Georg. «Kan du svømme?» Jeg så forvirringen i øynene hans, et ønske om ikke å tape ansikt, et dulgt raseri. Jeg sto rett overfor ham, en sersjant som ville ta kommandoen fra en oberst. Han sperret veien ned til vannet. Han kunne ha banket meg. Eller han kunne forsøkt å banke meg. Men han må ha ant at jeg akkurat da var uovervinnelig. At det bodde et vidunder i meg. Han tok et skritt sidelengs, som en krabbe. Jeg gikk, nei, jeg skred ned mot kanten på fjellet, og mens alles øyne var rettet mot meg, gjorde jeg et stup, nokså sikkert det beste stupet i mitt liv, med minimal sprut. Jeg steg opp til overflaten og kastet håret drevent bakover. «Hvor omtrent?» ropte jeg, hørte ekkoet i stillheten rundt tjernet. Margrete hadde kommet ned til vannet. Hun pekte. Det virket som om hun pekte på meg. «Der,» sa hun.

Jeg dykket. I begynnelsen sto de andre og så på. Jeg kunne høre enkelte beundrende utbrudd over hvor lenge jeg var under. Jeg dykket. Steg opp, fylte lungene med luft og dykket igjen. Kommentarene ble færre. Det var dørgende stille hver gang jeg kom opp til overflaten. Folk begynte å gå. Det ble også stadig mer skyggefullt ved tjernet. Georg hadde fått fyrstikken på plass mellom tennene igjen. «Lykke til,» sa han da han dro, som om han kunne tillate seg en viss generøsitet. Han skottet mot Margrete. Hun møtte ikke blikket hans, ble sittende. Satt der med sin persiske skjønnhet og så meg. Hun så på meg som om hun spurte: Hvem er du?

Mange år senere, da jeg traff henne igjen og vi flyttet sammen, våknet jeg midt på natten ved at hun hadde tent lampen over sengen og betraktet meg som om hun var i ferd med å avsløre en hemmelighet: «Hvem er du?» hvisket hun da. Flere netter kunne jeg våkne slik. Det var som om hun studerte meg, trodde hun kunne finne ut noe mer om meg når jeg sov enn når jeg var våken. «Du ser ut som om du er sju år,» sa hun. «Jeg er sju år,» sa jeg.

Av og til spurte hun meg om noe jeg nettopp hadde drømt. Hun kunne spørre om hvorfor jeg sparket ballen utenfor mål. Og jeg hadde virkelig drømt om fotball. Hun kunne lese drømmene mine, eller var så interessert i meg at hun gjettet på en sannsynlig drøm. Eller - jeg har tenkt på det - kanskje hun ga meg dem, la disse drømmene inn i hodet mitt ved å ligge og se på meg, betenke meg.

Til og med når vi elsket om natten, kunne jeg undertiden kjenne fingrene hennes over ansiktet mitt i mørket, som om trekkene mine var blindeskrift og hun forsøkte å lese meg.

Hennes nysgjerrighet på meg. Og ikke omvendt.

Vi var snart alene. Til og med Leo gikk, demonstrativt, som om han ville fraskrive seg ethvert ansvar. Jeg dykket igjen. Det var mørkt, grumset i vannet. Armringen kunne ha falt på et sted så dypt at jeg ikke ville nå ned, selv med min trening, også fra Hvaler, hvor jeg flere ganger dykket ned til ti meter med svømmeføtter. De svarte pupillene hennes fulgte meg, så på meg som om hun ikke bare spurte: Hvem er du? men like mye: Hvor er du når du dykker?

Jeg ville ikke gi meg, trakk pusten på nytt før jeg gled ned i dypet. Trykket plaget meg. Jeg begynte å få vondt i ørene enda jeg holdt for nesen med den ene hånden. Jeg kunne ikke gi opp. Jeg merket et press, like mye innenfra. Dette var en situasjon som kunne forandre meg.