- KAN IKKE TAS SERIØST: Hege Storhaug kommer med uhyrlige påstander, men å ta dem seriøst blir simpelthen feil, skriver Shoaib Sultan.
Foto: Henning Lillegård / Dagbladet
- KAN IKKE TAS SERIØST: Hege Storhaug kommer med uhyrlige påstander, men å ta dem seriøst blir simpelthen feil, skriver Shoaib Sultan. Foto: Henning Lillegård / DagbladetVis mer

Oppdiktede fakta

Mye av debatten om islam, innvandring og integrering drives fram av falsk kunnskap.

Debattinnlegg

Mangelen på kunnskap blir ofte trukket frem som en viktig forklaringsårsak for antimuslimske holdninger. Dette er i en viss forstand feil. Mange «vet» mye, men det de vet, er ofte både upresist, fantasifullt og direkte konspiratorisk.

Problemet er dermed kvaliteten på kunnskapen, og tilstedeværelsen av konspirasjonsteorier, som Eurabia-konspirasjonen. Enkelte synes å ha bestemt seg i forkant for at muslimer er en trussel, for deretter å lete møysommelig etter «fakta» som kan bekrefte dette synet. Da blir terskelen lav for å omfatte sludder. Jeg vil ta tak i noen spesifikke eksempler for å belyse hva jeg mener.

Noen ganger handler det om ren og skjær uredelighet. Et eksempel på dette er da Avinor nylig annonserte at de ønsker å innføre bompenger for drosjer som skal plukke opp passasjerer ved flyplassene på Sola og på Flesland. Planen gikk ut på at drosjene må betale 30 kroner hver gang de skal transportere en flypassasjer. For å unngå trafikkaoset på flyplassen, skal drosjene bli ledet inn i et drosjedepot med bomavgift, og så vente på grønt lys før de får plukket opp passasjerene. Tanken var at dette skal bedre opplevelsen for passasjerene og skape et bedre system.

For å komme en kritisk drosjenæring i møte, lovet Avinor pauserom, bønne-rom, toalett etc. ved dette drosjedepotet. Alt sammen ble nøkternt rapportert fra seriøse mediekanaler som NRK. I den «innvandrings- og islamkritiske» bloggosfæren, med både en kjent nazist og den statsstøttede stiftelsen Human Rights Service i spissen, ble dette til at alle drosjesjåførene (og passasjerene?) «tvinges til å finansiere bønnerom». Slik endres, forvris og diktes fakta opp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Andre ganger går det heller vilt for seg, som da den amerikanske «islameksperten» Steve Emerson påstod i et intervju på den amerikanske tv-kanalen Fox News at den britiske byen Birmingham var tatt over av muslimer, og at ikke-muslimer ikke lenger fikk komme inn i byen. Han snakket også om områder i Paris og i Europa for øvrig hvor landets lov ikke gjelder.

Dette utløste en kraftig reaksjon fra ordføreren i Paris og fra den britiske statsministeren David Cameron, som uttalte at han satte grøten i halsen da han fikk høre det, og enkelt og greit konstaterte at denne mannen må være en komplett idiot. Emerson måtte trekke tilbake påstanden om Birmingham og komme med en uforbeholden unnskyldning. Han har også lovet å komme med en donasjon til et sykehus i Birmingham som et slags plaster på såret. Ordføreren i Paris har lovet å ta saken til retten, og Fox News har bedt byen Paris om unnskyldning.

Dette er imidlertid ikke en enkeltstående episode. De av oss som har brukt litt tid på å lese gjennom den «innvandrings- og islam-kritiske» bloggosfæren, kjenner godt til begrepet «No Go Zones». Dette har vært brukt ganske flittig for å beskrive et fenomen hvor de ulike europeiske statene har mistet kontrollen over eget territorium til muslimske ekstremister.

Dette begrepet ble så vidt jeg har kunnet finne ut, først brukt av den amerikanske midtøsteneksperten Daniel Pipes i etterkant av opptøyene i Paris i 2005. Opptøyene handlet om sosial ujevnhet og grupper som følte seg økonomisk marginaliserte. Islam og muslimske grupper spilte i veldig liten grad noen rolle, tross gjentatte påstander om det motsatte fra dem som ønsker å se verden gjennom en primitiv konfliktlinse.

Hva er så disse «No Go Zones» i virkeligheten? Det kom som en dårlig oversettelse fra fransk hvor myndighetene snakket om 751 områder som karakteriseres som «Zones Urbaines Sensibles» (ZUS), altså sensitive urbane soner. Påstanden om disse 751 områdene i Frankrike og i andre land som var tatt over av muslimene, er noe man ofte møter på i engelskspråklige debatter, og derifra har det lekket videre over til den norske debatten. Disse ZUS finnes så absolutt, men det dreier seg om områder med sosiale og økonomiske problemer som kriminalitet, arbeidsløshet, fattigdom mv., og hvor myndighetene setter inn ekstra fokus og midler. Så det er langt unna «No Go Zones».

Pipes, som faktisk er en akademiker med en viss integritet, har i ettertid besøkt Paris i 2013, han var også i Antwerpen, Athen, Berlin, Brussel, København, Haag, Malmø og Stockholm. Etter besøket kunne han konstatere at han hadde misforstått. Det fantes visst ingen No Go Zones likevel. Dermed ikke sagt at bilbranner, opptøyer eller sosialt uro ikke finnes der, men det var bare ikke på det nivået, eller av den sorten, han hadde forestilt seg.

Pipes referanserammer var amerikanske, og han ble sjokkert over tilstanden, som han beskrev som svært mild i forhold til hva han trodde — faktisk ganske kjedelig. Han forventet tilstander som lignet på Bronx eller Detroit, men måtte erkjenne at selv om det ikke var vakre bydeler, var det stort sett orden og ingen sammenraste bygninger eller andre ting han hadde trodd. Som en turist slepende på et kamera opplevde seg heller ikke truet.

En annen forestilling som har slått rot i disse islamhat-miljøene er sammenligningen mellom islam og nazisme. Informasjonslederen i tidligere nevnte Human Rights Service kunne for eksempel fortelle oss i sitt innlegg i Dagbladet 28. januar om den islamske trilogien. Det er et begrep som har fått fotfeste i islamofobe miljøer som en beskrivelse av de tre kildene de tror muslimene har til sin tro, nemlig muslimenes hellige bok Koranen, hadith-samlingene som omhandler fortellinger om hva profeten sa og gjorde, og sira, den første biografien om profeten. Nå kan man problematisere likestillingen av disse tre kildene, noe ingen muslimer gjør — men ok, litt dårlig presisjon får man leve med.

Storhaug påstår imidlertid at denne trilogien er enda sterkere preget av antijødisk material enn Adolf Hitlers Min kamp, noe det er langt vanskeligere å godta. Storhaug forteller med stor autoritet at 9,3 (ikke 9,2, ei heller 9,4) prosent av trilogien er viet jødehat, mens Hitler i Min kamp bruker 7 prosent av teksten på det samme.

Det er en ganske så uhyrlig påstand, men å ta den seriøst blir simpelthen feil. Når man kommer med en såpass fantastisk påstand helt ut av det blå har vi lesere i det minste krav på å få vite hvordan man har kommet frem til dette tallet. Å tenke på et tall holder altså ikke. Oppdiktede fakta kan og bør ikke være premisset i disse debattene.