Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Oppdragelse i forbruk

Når bare det beste er godt nok for oss voksne, hvorfor skal vi da la gullungen sykle på den tunge sykkelen uten støtdempere fra i fjor, skriver Cathrine Arnesen.

MED DAGENS VELSTAND

er barn og unge fullverdige medlemmer av den vestlige forbrukskulturen. Det har produsenter skjønt for lenge siden. Daglig slippes nye produkter til denne gruppen på markedet; leker, sportsutstyr, klær, mobiler, cd,er og tv-spill. Det er ikke rart barn og unge har blitt en yndet målgruppe for markedsførere. Her er det masse penger å tjene. Ingen ting overlates til tilfeldighetene når reklamefolk setter inn støtet for å friste de unge lovende med ting de «bare må ha». Reklamen er overalt; på tv, i postkassa, i livsstilbladene, på store boards, som produktplassering i filmer og tv-serier, på baklomma til den kuleste jenta i skolegården, på konsertscenen der bandet har fått sponset klærne sine eller på kroppen til de beste rullebrettkjørerne.

Sånt blir det kjøpepress av. Om ikke det er reklamen som frister de unge, så er det «alle de andre» som har akkurat det barna våre ønsker seg. Blir ikke ønskene innfridd, får de kanskje ikke venner eller de risikerer å miste dem de har. Det er i hvert fall noe av det vi voksne bekymrer oss for!

DET ER MYE

å gripe fatt i når det gjelder kjøpepress blant barn og unge. I 2001 ga Barne- og familie Departementet ut stortingsmeldingen Oppvekst med prislapp? Om kommersialisering og kjøpepress mot barn og unge. En av de fremste tiltakene som ble lansert mot kjøpepress var restriksjoner mot markedsføring rettet mot den oppvoksende slekt. I kjølevannet av stortingsmeldingen kom nylig Laila Dåvøy og hennes departement med handlingsplanen som skal begrense det kommersielle presset mot barn og unge. Penger er blant annet øremerket for å følge næringslivet med argusøyne, vurdere markedsføringsloven og kartlegge omfanget av kommersielle innslag i barneidretten. Dette er vel og bra.

Men etter å ha fulgt debatten om kjøpepress gjennom mange år, er det en kjempediger detalj som har slått meg: Det snakkes lite om oppdragelsen av de unge til å bli eksemplariske forbrukere. Den store stygge ulven er og blir de aggressive markedsførerne. Spørsmålet er om det er denne ulvens kjeft som er den største?

DET ER EN KJENT SAK

at unger som blir utsatt for vold i hjemmet, lett tyr til vold når de selv blir foreldre. Det snakkes også mye om at foreldre må ta på seg en stor del av ansvaret når barna deres begynner å tulle med matinntak. I årevis har ungene vært vitne til mammas misnøye over de ekstra kiloene hun har rundt magen, med påfølgende slankekurer og vekta som finnes frem hver bidige morgen. Da hjelper det lite at mamma sier til minstemann: «Nei da vennen min, du er ikke tjukk. Du er akkurat passe» . Barn lærer nødvendigvis ikke av det du sier, men det du gjør. Og foreldre er tross alt i mange år de fremste rollemodellene.

Hvorfor snakker vi da så lite om foreldre som rollemodeller for å bli «gode» forbrukere? Hva er det barna våre ser og hører daglig i dette landet som vi vasser i penger og butikkhyllene bugner av forbruksvarer.

MANGE BARN

har foreldre som kjøper hele tiden som det selvfølgeligste i verden. Tenk deg en ganske alminnelig familie. De er ikke spesielt velstående og heller ikke blant de nyfattige. Det er mor og far, en gutt på seks år og ei jente på 13 år. De bor i en passe stor villa i et byggefelt, et eller annet sted i Norge. For ett år siden pusset familien opp stua. Den var nemlig mørk, dyster og full av furu. Ingen kan si at den var nedslitt. Som kjent tåler furu en støyt. Nei, mor og far skjønte at den var far out og de tålte den ikke lenger. Inn kom hvitmalingen, persienner og en svart, firkantet skinnsofa. Nå har stuas nyhetsverdi lagt seg. Den har blitt helt alminnelig. Dessuten oppdaget mor og far ganske snart at alle vennene deres hadde fått en nesten helt lik stue. De kjenner det krible i fingrene igjen. Noen total fornyelse har de ikke råd til riktig ennå, men de kaster ut persiennene og får inn nye gardiner i varme farger i stedet. Sånn, nå ble alt så meget bedre!

SÅ BLIR GUTTUNGENS ØRER

tutet fulle av pappas store pasjon. Den nye bilen han skal kjøpe. Han snakker om den hele tiden. En dag står den i garasjen. Det er en splitter ny firehjulstrekker til den nette sum av 320000 kr. Og hvorfor kan ikke da lillegutt få en liten lekebil som er nesten helt lik. Den koster tross alt bare 150 kr. Han behøver ikke å grine for å få den engang. Og i mens står tenåringen og tjuvlytter på mamma som skravler med en venninne i telefonen: «Jeg har ikke sagt det til han ennå, vi har jo egentlig ikke råd. Men du skjønner, jeg måtte bare ha det. Dressjakka satt som støpt og da ekspeditøren kom med matchende bukse og sko - ja, du kan jo bare tenke deg...»

Og når foreldre kjøper det ene og det andre, og helt sikkert det tredje og fjerde også, til seg selv, da kryper den dårlige samvittigheten inn. «Jeg kan ikke bare bruke penger på meg selv. Hva med ungene!» Selv om barna har rommet fullt av leker, skapet stappfullt med klær, sykkel og sparkesykkel i garasjen, langrennski og snowboard i boden, så er det alltid noe nytt og annet som frister. Og når mor og far bytter ut ett år gamle feilfrie persienner med nye gardiner, hvorfor kan ikke da lillegutt få et nytt tv-spill og tenåringen få en ny bukse som er litt annerledes enn de to andre hun har i samme merke.

MAMMA TENKER

dessuten i sitt stille sinn: «Ingen av venninnene hennes har tre slike dyre bukser. Denne nye gir jenta mi litt ekstra status...» For vi vil jo så gjerne at barna våre skal lykkes, få mange venner, bli populære, være lykkelige. Vi ønsker bare det beste for dem. Og når bare det beste er godt nok for oss voksne, hvorfor skal vi da la gullungen sykle på den tunge sykkelen uten støtdempere fra i fjor. Bare etter noen dager med den nye sykkelen skjønte minstemann at den var feil. De andre ungene i gata hadde mye finere sykler. Den var helt klart et feilkjøp, og inn i huset trekkes en fjærlett sykkel med støtdempere og 21 gir. Men kunne ikke sykkelen vente til fødselsdagen? Nei, han har jo ikke bursdag før til høsten, og våre små må ha det nye akkurat nå. Ellers kan det bli for sent!

KJØPEPRESSET

blant barn og unge har sin verste fiende i foreldrene. De er forbilledlige rollemodeller i dagens forbrukskultur. Dessuten vil de ha vellykkede og lykkelige barn. I kjøpepressdebatten har likevel de griske produsentene og de utspekulerte markedsføringsfolkene fått det meste av skylden for tingenes tilstand. De er jo tross alt ganske håndgripelige syndebukker. Da kan det i hvert fall se ut som makten tar ansvar og bryr seg om de unge. Det grunnleggende problemet kan de likevel ikke gjøre stort med, for den moderne økonomien er basert på at vi alle skal forbruke stadig mer. Slutter vi med det, kollapser samfunnet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media