Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Oppfant Doktor Stockmann holocaust?

I hvilken grad er Henrik Ibsen ansvarlig for at Adolf Hitler var en dårlig leser av dramatikerens tekster?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VÅR TIDS FORFATTERJUBILEER har mange funksjoner å fylle. De kan selvsagt være en direkte foranledning for nye og viktige verkutgaver, og de kan stimulere forskningen rundt et bestemt forfatterskap. Men det har for lengst blitt slik at allehånde merkantile motiver overskygger selve hyllesten. Byer som Odense og Weimar tjener store penger på en betydelig mengde turister, og det gis ut en flom av ny litteratur som må bevise at den ikke er overflødig på forfengelighetens marked: for eksempel gjennom proklamasjon av «nye funn» eller angivelig sensasjonelle avsløringer. Et eksempel på sistnevnte kategori er den i USA nylig publiserte boka «Ibsen and Hitler. The Playwright and the Plot for the Third Reich». Bokas forfatter, den tidligere diplomaten og holocaustforskeren Steven F. Sage, mener å kunne løse intet mindre enn selve «gåten Hitler». Sage er overbevist om at tre av Henrik Ibsens dramaer faktisk er å oppfatte som «master blueprints» for Det tredje rike og holocaust. Eksempelvis bruker keiser Julian - protagonisten i «Kejser og galilæer» - som Hitler nettopp etiketten «Det tredje rike» på sine nyhedenske visjoner. Sage mener at begge undertrykker og forfølger en religiøs minoritet, med tragiske følger for uskyldige mennesker. Videre hevder han at Julian var en veileder og rollemodell for Hitler, men den «skjulte kilden» Ibsen er det altså ingen som har oppdaget før ham.

17. JUNI PUBLISERTE Sage sine teser også i Dagbladet, og fokuserte her framfor alt på Ibsens «En folkefiende». Han levner ingen tvil om at Hitler identifiserer seg sterkt med den fiktive Tomas Stockmann, som oppdager forurensninger i badevannet i en mindre norsk by, og som i handlingens løp retter stadig sterkere beskyldninger mot autoritetene og folket. Sage ser en direkte forbindelse mellom doktor Stockmanns fanatiske tale i fjerde akt og noen av Hitlers bekjennelser og handlinger. Ifølge den amerikanske forskeren finner Stockmanns antidemokratiske tirader, som fratar den kompakte majoritet alle rettigheter, et ekko i det tredje kapitlet av Mein Kampf. Her tar Hitler for seg parlamentarismens flertallsprisnipp på en kritisk og særdeles polemisk måte. Men Sage påstår at det finnes enda flere paralleller. Spesifikke rasistiske aspekter i Hitlers tenkning beror ifølge Sage utvilsomt på dennes lesning av «En folkefiende». Mens Stockmann mener at bakteriene i «garveriene oppe i Mølledalen» utgjør en stor fare, etter hvert også for byens åndsliv, knyttet Hitler basiller og mikrober til selveste hovedfienden: jødene.

SAGES PÅSTANDER BEFINNER seg på lovlig tynn is. Allmenne ord som «samfunn» (Gesellschaft) og «overbevist» (überzeugt) opphøyer han i en direkte tekstsammenlikning til «nøkkelord», som angivelig skal bevise en innflytelse mellom Ibsen og Hitler. I tillegg er Sage unøyaktig når han fastslår at Tomas Stockmann «mobiliserer borgerne til kamp mot bakteriene». Dette står ingen steder å lese i originalteksten, heller ikke i noen av de tyske oversettelsene som på den tiden var tilgjengelige. Når badelegen i fjerde akt har mistet kontrollen over seg selv, snakker han om at man burde utslette «ledende mænd», og i siste instans «et løgnagtigt samfund» - «ligesom [!] andre skadedyr». Og han gir også et eksempel på hva slags skadedyr det kan dreie seg om, nemlig «gedebukker i en ung træplantning». Med andre ord: Tomas Stockmann vil slett ikke bekjempe «basiller». Uansett mangler talen hans fullstendig referanser til jødene. Forskere som Helge Rønning og Walter Baumgartner har riktignok påpekt at det finnes tematiske og språklige berøringspunkter mellom Ibsens stykke og fenomenet fascisme. Stockmann framstår som et paradeeksempel på en «abstrakt idealist» (Lukács), som mislykkes i liberalismens dilemma. Vel er han forpliktet til de borgerskapelige utopiene fra 1789, men han klarer ikke å innse disse ideenes uforenlighet med 1880-tallets kapitalistiske realitet. Hans fanatisme gjør ham til en tragikomisk figur, og hans ekstreme, aristokratiske individualisme ender i en blindvei. Det synes som om Sage ikke har merket seg de nevnte forskernes bidrag - like lite som han har oppfattet selve ironien i stykkets grunntone.

SELV OM MAN MEDGIR at det finnes enkelte språklige paralleller mellom «En folkefiende» og for eksempel Hitlers «Tischgespräche», virker Sages dom over Ibsens stykker som førerens primære «urskrift» temmelig fjern. Karakteristikken av jødene som bakterier var ikke særlig original på verken Hitlers eller Ibsens tid. Den kan spores tilbake til en lang og uhyggelig tradisjon som helt siden middelalderen tilskrev jødene forpestende egenskaper. Allerede i 1787 kalte filosofen Herder jødene for «en parasittær plante», mens anarkisten Bakunin skjelte dem ut som «blodiglefolk». Ibsens tekst startet på ingen måte noen ny diskurs på dette feltet. Sages arbeid blottlegger ikke bare filologiske og vitenskapsteoretiske mangler. Også rent empirisk er utsagnene hans upålitelige. «En folkefiende» var slett ikke «det mest spilte Ibsen-dramaet i Nazi-Tyskland» nest etter «Peer Gynt». Stykker som «Et dukkehjem», «Gengangere», «Vildanden» og «Hedda Gabler» ble spilt atskillig hyppigere, og allerede i 1930 betrodde Goebbels sin dagbok at han syntes «En folkefiende» var både foreldet og tamt. Den siste scenen som produserte stykket var et lite teater i provinsbyen Görlitz i november 1940. Seinere ble det ikke oppført én eneste gang i Det tredje rike, dvs. heller ikke etter Wannsee-konferansen 20. januar 1942, hvor den såkalte «endelige løsningen på jødespørsmålet» ble planlagt og koordinert.

DET AVGJØRENDE SPØRSMÅLET besvarer Sage ikke. Hvor ansvarlig synes han egentlig til syvende og sist at Ibsen er? Noen få relativerende setninger blir dekket over av utsagn av følgende kaliber: «What is new is the uncovering of Ibsen\'s An Enemy of the People behind his [i.e. Hitler\'s] antiseptic campaign, the Final Solution (Endlösung) to world Jewry.» Oppfant altså Doktor Stockmann holocaust? Det er vel å gi fantasien litt for fritt spillerom. Sage fanges så altfor tydelig av sitt eget marketingkonsept. Hadde han fra begynnelsen av innrømmet at Hitler bare var enda en dårlig Ibsen-leser (og kanskje ikke det en gang), hadde det ikke vært lønnsomt å skrive en hel bok på 370 sider om det. Han foretrekker derfor heller å sammenlikne seg med mesterdetektiven Sherlock Holmes, som oppsporer hemmelige forbindelser overalt. Med sine pompøse metaforer og stadige «oppdagelser» minner Sage mer om en annen fiktiv person: en viss badelege ved navn Tomas Stockmann. Oversatt av Julia Eller og Øivind Hånes