Oppfatninger og interesser

«KULTURKAMP»: «Det er et særtrekk ved det moderne Norge at makteliten kombinerer harmdirrende kjærlighet til de marginaliserte med forakt for de samme menneskenes meninger». Det var vel Asle Toje som satte i gang sommerens debatt om norsk «radikalisme», og slik oppsummerte han sin kritikk i Aftenposten 26. juli. Det er et godt utgangspunkt for refleksjoner om hvorfor det står så dårlig til med venstresida, trass i den globale kapitalismens krise. Han gir oss også en mulig nøkkel til høyrepopulismens suksess – Frp-koden. La oss begynne med de sosiale typene som Toje bygger sitt resonnement på. Den ene har god utdannelse, en sikker jobb i det offentlige og er medlem av SV. Den andre, som stemmer på Fremskrittspartiet, har kort utdannelse, lite attraktivt arbeid og usikre inntektsforhold. (Jeg vet at begge disse partiene har alle slags medlemmer og velgere, og det får jeg håpe at Toje også vet. Frp. har for eksempel mange tilhengere med mye utdannelse og enda mer penger.)

Men la oss gå ut fra at begge disse typene har alle de oppfatningene som Toje og mange andre tillegger dem. Den første er «politisk korrekt», noe som nok innebærer at kapitalismen og USA er viktige forklaringsfaktorer, men som også bygger på samfunnsforskning av vekslende kvalitet. Den andre av Tojes typer gir innvandrerne, Islam, Sametinget, «bønda», eventuelt «byfolk» eller kultureliten generelt skylda for alt som er galt. Om vi tar Toje på ordet, er årsaken til at SV-politikeren ikke har tillit hos «folk flest», at han ikke godtar, tilegner seg og argumenterer for de oppfatningene som renholderen eller drosjesjåføren har om sammenhenger i samfunnet. Dersom Toje har rett, og får gjennomslag for sin analyse, ser det ikke lyst ut, verken for venstresida eller for vårt felles samfunn. Det innebærer at vi kan få et venstreparti uten ambisjoner om å drive folkeopplysning, men med et program som er Xerox-kopi av Stutum-monologene – om de som har arvet venstrepartiene tar Tojes analyse ad notam. Dette har vi allerede sett tendenser til, for eksempel i Martin Kolbergs utfall mot Islam. Det er sterke tilløp i Arbeiderpartiet til å lære av Fremskrittspartiets suksess. Alternativet for venstrepartiene må – etter den samme logikken – være å bli rettroende sekter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tojes analyse kan gi oss viktige innsikter – så langt den rekker. Men folk, og det gjelder også «folk flest», har ikke bare meninger eller oppfatninger. De har også interesser. Det er et begrep som helt mangler i Tojes tenkning. De låglønnsgruppene som avviser venstrepartiene og strømmer til høyrepopulistiske alternativer har sterke interesser i arbeidsmarkedet, for eksempel i at det bør være en viss knapphet på folk som er villige til å gjøre «drittjobber», som Torbjørn Jagland kalte det; hardt og/eller skittent arbeid for dårlig lønn. Det må helt klart være mot de innfødte låglønnsgruppenes interesser at arbeidsgivere kan rekruttere folk fra fattige land til slike jobber. Det har knapt nok i noe industriland vært mulig å unngå at dette har rammet dem som må leve av arbeid som også kan utføres av innvandrere med dårlige alternativer der de kommer fra. Slike markedsforhold har også lett for å spre seg fra dårlig organiserte bransjer, som renhold og restauranter til fag som har vært bedre organisert, som bygg og industri.

Nå skal vi merke oss at ingen norske partier er i mot at arbeidsmarkedet manipuleres på denne måten. Venstrepartiene konkurrerer nærmest om hvem som er mest for. Fremskrittspartiet er også i sitt prinsipprogram for arbeidskraftimport, men bare dersom de importerte ikke beskyttes av norsk arbeidslovgiving, noe som sjølsagt vil skade norske låglønnsgrupper enda mer enn det de andre partiene går inn for. La oss vende tilbake til Tojes analyse: Siden ingen partier tar vare på de lågløntes interesse i å være et knapphetsgode på det norske arbeidsmarkedet, fungerer for eksempel SV og Frp like dårlig som politisk redskap for denne kategorien av velgere. Det som gjør at «folk flest» liker Siv Jensens parti bedre enn Kristin Halvorsens, kan altså være at Siv i alle fall deler og argumenterer for oppfatningene og meningene deres, noe Kristin ikke gjør.

Naturligvis gir Siv Jensen folket «stener for brød». De marginalisertes klasseinteresser vil ikke være bedre ivaretatt i Frp.-samfunnet. Men hennes velgere vil i alle fall få sine oppfatninger tilbake som et ekko fra regjeringsbygget – kanskje også i nyttårstalen. Som Toje benytter jeg meg gjerne av folkeeventyr som lignelser. Vi husker fra Asbjørnsen og Moe hvordan bjørnen og reven delte avlinga: Den lure reven fikk kornet, mens bjørnen måtte nøye seg med halmen og agnene. Slik vil også Siv Jensens tilhengere dele den eventuelle seierens frukter: «Folk flest» vil få sine meninger om Islam, kultureliten og «bønda» bekreftet, mens Egil Stenshagen og hans velbeslåtte nettverk vil få skattelette og lukrative offentlige entrepriser.