Oppførsel og sjølbedrag

«Går det an å utføre kritisk journalistikk uten å oppføre seg som en drittsekk? Uten å måtte trå over lik, kjøre spisse albuer i dem som måtte stå i ens vei for å få et scoop?»

Journalister bør ha middelmådig orden og dårlig oppførsel. Iallfall bør Dagblad-journalister ha det, forteller Dagbladet sjøl i ei annonse 12. mars. I denne annonsa vises ei side av karakterboka til en av journalistene i avisa, med en kulepenn pekende mot vurderinga i oppførsel: nokså god. Alle som husker tilbake til ungdomsskolen, veit at «nokså god» oppførsel var det samme som ganske dårlig. # I annonsa leser vi at «Thomas hadde alle forutsetninger for å bli en god Dagbladet-journalist». Ja vel. Meget som snitt i skolefaga, middelmådig vurdering i orden og dårlig oppførsel er altså et godt utgangspunkt, skjønner vi. Underforstått: Det motsatte er det ikke - har du god orden og oppførsel, egner du deg ikke som journalist. Iallfall ikke i Dagbladet.

Annonsa kan ses og leses på mange måter. For det første kan den leses som et utvetydig signal til kommende journalister. Dagbladet ønsker journalister som er uhøflige og har dårlig oppførsel. I Dagbladet er dette en kvalitet, resten av samfunnet er dessverre inne på et feilspor. Lærerne på Årvoll skole tok feil. De så ikke at den nokså gode oppførselen til Thomas Ergo var helt berettiget - fordi han førte et autoritetsopprør.

I annonseteksten heter det videre:

«Urokråka fra Årvoll har nemlig alltid hatt litt trøbbel med autoriteter. Og selv om han var flink til å skrive, handlet stilene ofte om det motsatte av oppgaven. Nå har han heldigvis lov til å definere oppgavene sine sjøl. {lsquo}Jeg er en litt sånn småidealistisk fyr som helst skriver om de folka som faller utenfor systemet,' sier han. Livshistorien til en uteligger selger kanskje ikke så mange aviser. Men når det er den historien Thomas vil fortelle, så gjør han det.»

Ergos «trøbbel med autoriteter» førte til nedsatt oppførselskarakter. Han fikk Meget i norsk, selv om stilene visstnok ofte handlet om det motsatte av oppgaven. Det er vel neppe slik at han fikk nedsatt karakter i oppførsel fordi han førte dette autoritetsopprøret i norskstilene sine, ved å definere sine egne oppgaver - slik han nå endelig har muligheten til, i Dagbladet?

Arkivet til Dagbladet flommer ikke akkurat over med artikler om uteliggere. Derimot handler de oftest om filmer, bøker og musikk med uteliggere som tema, og formen var snarere refererende enn kritisk pågående.

At Dagbladet ønsker og oppfordrer kommende journalister til selvstendig og kritisk journalistikk, er det liten grunn til å stille seg kritisk eller undrende til. Men at denne kritiske virksomheten skal vise seg i journalistenes oppførsel, er det større grunn til å sette spørsmålstegn ved. Annonsa sender klare signaler til elevene som måtte gå med en journalist i magen. Det er ikke så farlig om du oppfører deg dårlig på skolen, overfor lærerne, overfor de andre elvene, overfor andre grupper, fordi det kan forsvares og er et tegn på at du har et trekk utvalgte må ha for å kunne aksle journalistrollen.

Er det en selvmotsigelse å være kritisk mot autoriteter og samtidig oppføre seg som folk? Det må kunne kalles ei fallitterklæring på vegne av Dagbladet, og eventuelt også (tabloid-) journalistikk generelt, hvis det å være kritisk til autoriteter i slike kretser innebærer atferd som tidligere førte til nedsatt oppførselskarakter. Kritisk journalistikk vil med andre ord i Dagbladet være ensbetydende med å banne bedriftsledere i trynet, helle øl i hodet på politikere, eller på andre måter krenke andre personer. Går det an å utføre kritisk journalistikk uten å oppføre seg som en drittsekk? Uten å måtte trå over lik, kjøre spisse albuer i dem som måtte stå i ens vei for å få et scoop?

Professor Martin Eide kritiserte for ei tid siden i et Dagbladet-intervju den journalistiske logikken og sjølbedraget. Journalister tegner et bilde av seg selv som sannhetens forkjemper og maktens avslører. Han hevder at journalistene mislykkes i sin utøvelse av denne rollen, blant annet fordi selvtilfredsheten har ekspandert raskere enn kunnskapene og innsiktene. Det blir ikke særlig opplysende og interessant journalistikk når journalistene utøver sin profesjon som impresarier med det som mål å skape konflikter, sette parter opp mot hverandre, og kåre vinnere og tapere. «Det må være et mål å kombinere frekkhet og kompetanse. Frekkhet uten kompetanse blir patetisk. Kompetanse uten frekkhet blir bare kjedelig,» sier Eide.

Hva skal så denne frekkheten bestå i? Ifølge Dagbladets kampanje er det lett å tro at journalistisk frekkhet har å gjøre med den enkelte journalistens oppførsel og atferd, og ikke nødvendigvis med journalistiske evner, enten det gjelder research, kildebruk og -kritikk, formidling eller iscenesetting. Det er vanskelig å tro at journalistmiljøene/-profesjonen er seg bekjent av, sågar stolte av, at folk har et inntrykk av at det faktisk er nettopp dette som skjer når journalistene er ute på tokt i sine kritiske ærend. Annonsa kan imidlertid tyde på at dette er signaler man ønsker å sende, eller i hvert fall ikke ser nødvendigheten av å motarbeide - med mindre man selvfølgelig tar budskapet med den helt sikkert (?) intenderte ironi.

Fordi - annonsa kan naturligvis også leses ironisk, da blir den straks mer uangripelig, vanskelig å kritisere. Den blir et skjold for avsenderen Dagbladet og kan da leses som en sjølironisk kommentar til og ei harselering med det etablerte journalistiske sjølbildet fra Dagbladet side. Den som kaster seg over tastaturet, blir irritert og skuffet og ikke vil godta argumentasjonen i annonsa, kan kritiseres for å være fri for ironisk sans, mangle humor, og dermed blir vedkommende stående noe teit tilbake. For Dagbladet ønsker egentlig med annonsa kun å bygge varemerket Dagbladet, og når «branding» er strategien, handler det om oppmerksomhet. Man kan i grunnen si hva som helst, og bli stående uimotsagt.

Men hva med folkets tillit til journalistene - dette folket, som journalistene setter sin ære og sin makt inn på å skulle forsvare mot autoritetene, mot makta? Hvordan bidrar slike signaler som en slik reklame sender ut til folk - all sin ambivalens og sine rom for ironiske lesninger til tross - til dette folkets bilde av journalister? Meningsmålinger om hvordan det står til med folks tillit til journalister, forteller at journalister er ei yrkesgruppe som ofte figurerer i topplasseringene når det er spørsmål om hvilke yrkesgrupper man tillegger dårligst moral og folkeskikk. Selvfølgelig er det sikkert meningen å spille på nettopp disse fordommene. Men er det kun det det er - fordommer? Å avsløre maktmisbruk er et viktig mål for journalistikken. Det melder seg imidlertid en rekke problem når det ikke blir skilt mellom legitim og illegitim makt. For det fins faktisk noen som har velbegrunnet makt i samfunnet. Kritisk journalistikk - som vi ønsker og trenger - er noe helt anna enn dårlig oppførsel. Det går an å være kritisk, i opposisjon, det går an å avsløre, uten å være uhøflig og uredelig. Dessverre kan annonsa til Dagbladet leses som et angrep på folkeskikken. Gjelder det en folkeskikk for (Dagblad-) journalister og en annen for andre? At det blir forutsatt at journalistrollen må være kombinert med dårlig oppførsel, bidrar til å svekke folks tillit til journalistene ytterligere, og, q.e.d. - til å eksponere det journalistiske sjølbedraget.