Oppgangens iboende faenskap

En pen porsjon misantropi kan spores i Kolbjørn Brekstads forfatterskap, men samtidig en mild overbærenhet med menneskelige svakheter.

Tittelen på Brekstads første roman, «Stank av mennesker» (1985), vitner ikke akkurat om tro på det gode i mennesket. I årets bok bedriver han effektiv satire over altfor menneskelige egenskaper som misunnelse, sladdersyke, oppblåst selvgodhet, osv., i noe som likner en miks av «Konerne ved vandposten» og «En dag i oktober». På det språklige og stilistiske plan klinger da også både Hamsun og Hoel med. Med sin på samme tid olympiske og innforståtte fortellerholdning minner imidlertid skildringen av denne lilleputtverden mest av alt om tilsvarende skildringer hos Terje Stigen.

«Det gode menneske i oppgang B» er en kollektivroman fortalt i 3. person. Den anonyme forteller opptrer ikke som aktør i handlingen; han er bare en stemme, og som stemme er han både talerør for de mest fornuftige i kollektivet og for forfatteren selv. Han er en betrakter som veksler mellom rettfram fortelling i preteritum og karakteriserende kommentarer i presens. Med kjærlig hånd og slem baktanke tegner Brekstad en rekke portretter av mennesketyper som vi kjenner såre vel både fra litteraturen og virkeligheten.

Som man vil ane er det en boligblokk som er handlingens scene. Som i boligblokker flest kjenner beboerne i Brekstads blokk hverandre, men har liten eller ingen omgang. En slik omgang betraktes nærmest som en tvilsom virksomhet. Folk av alle slag bor der, unge og eldre, mest det siste kanskje, og tross utskiftninger har mange bodd der i årtier. Beboerne avfinner seg i det store og hele med hverandre. Skjærmysler har forekommet, og ikke alle er like gode venner, men livet har gått sin skjeve gang - helt til en ny mann flytter inn sammen med sin invalide kone.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mistenkelig

Denne mannen er en pensjonert bygningssnekker som har vokst opp på landet; en nevenyttig, vennlig og hjelpsom mann som straks setter i verk en rekke tiltak for å bedre det sosiale miljøet. Uten å kreve noe til gjengjeld yter han beboerne hjelp, foreslår ominnredninger og tar initiativ til fellesarrangementer, hjelper barna med å bygge snøhytte, leker med dem hele ettermiddagen, forteller historier osv. Kort sagt, han er godheten og hjelpsomheten selv.

For de mindre gode blir dette selvsagt for mye av det gode. Av dem må hjelpsomhet i dette omfang nødvendigvis oppfattes som noe suspekt i seg selv. Som kjent er det på seg selv man kjenner andre. Sladderen begynner å blomstre som ugras bak do, især i oppgang D, Lille Balkan kalt. Her stinker det, etter hvert også i dobbelt forstand. Er det ikke for galt at en mann styrer på dette viset når han har en invalid kone som knapt kommer seg ut? Og hvorfor denne veldige interesse for barna fra en gammel manns side? Ikke mine ord igjen, men man hører jo så meget i disse tider... Og hvorfor i all verden skal han drive og skifte pakninger hos enkefruen seint på kvelden? Det er nok ikke bare pakningen som blir tatt hånd om der...

Åpne spørsmål

Det går som det må gå, men etter hvert inntreffer også noen dramatiske, tragiske og mystiske begivenheter (hvorom her skal ties) som det ingen er gitt å forutse. De gir foranledning til at satiren skrus enda et par hakk opp, men de etterlater også en del åpne spørsmål som historien ikke gir svar på før fortelleren lar blokklivet falle tilbake i de rette og sømmelige folder igjen. Dette opplever i alle fall undertegnede som en svakhet ved romanen.

I det hele tatt må vel «Det gode menneske i oppgang B» anses som en bagatell selv om satiren er snerten og velplassert nok. Men forfatteren har åpenbart moret seg storartet, og det er da også noen artige typer han har tegnet. Språket går på stylter. Det er også meningen. Det er en del av satiren. Brekstads roman er derfor ikke noe dumt valg hvis man vil slå i hjel et par- tre kveldstimer med intelligent underholdning i bokform.