Oppgangstid

Alle økonomiske piler peker i riktig retning. Vi har råd til å opprettholde og styrke velferden i landet. Den globale økonomien bringer imidlertid med seg nye utfordringer og muligheter. Oppgangstid er tiden for å legge strategien for hvordan Norge skal opprettholde sin posisjon i årene fremover, uten at det går på bekostning av fattigere lands vekst og fremgang.

Norge står overfor store utfordringer som fordrer gode politiske svar. Til tross for oppgangstider, står 750.000 nordmenn i arbeidsfør alder utenfor arbeidsmarkedet. 400.000 voksne nordmenn mangler grunnleggende lese- og skriveferdigheter. Det norske arbeidslivet er ikke brutalt; undersøkelser understreker at vi som har jobb aldri har trivdes bedre. Det norske samfunn oppleves derimot som brutalt for de mange som egentlig vil bidra, men ikke finner en plass fordi de mangler kompetanse eller er blitt arbeidsudyktig i forhold til de jobbene som finnes. Dette er baksiden av den nordiske modellen.

Det store klasseskillet i Norge går ikke mellom lavtlønnede og høytlønnede, men mellom dem som er i jobb og dem som står utenfor. I en tid der Norge mangler arbeidskraft er det uholdbart at 1 av 4 i arbeidsstyrken står utenfor arbeidslivet. Det er påfallende at så mye av den politiske debatten dreier seg om forholdene for dem som er innenfor arbeidsmarkedet, når den burde handle om hvordan vi skal få flere tilbake i jobb. Arbeidsledighetstallene i Norge er historisk lave, men tallene forteller lite om den reelle arbeidsledigheten. Mange av dem som står utenfor har ikke fått en ny sjanse til å komme tilbake, yte og bety noe for andre. Det er en kostnad for samfunnet, men først og fremst en tragedie for alle som vil delta, men som ikke får muligheten.

Det nest største klasseskillet går mellom dem som gjennom jobben realiserer sitt eget og samfunnets behov for livslang læring og kompetanseutvikling og dem som ikke gjør det. I et samfunn som utsettes for kontinuerlig endring og omstilling, så er kunnskap og kompetanse avgjørende for å henge med. De mange som ikke opplever faglig utvikling og kompetanseheving, men tvert i mot stagnasjon, står i fare for å oppleve at teknologiske endringer, nye arbeidsoppgaver eller nedleggelse av arbeidsplassen er starten på slutten av karrieren.

De norske utfordringene henger sammen med den globale utviklingen. På NHOs årskonferanse i januar, beskrev Stephen King fra HSBC hvordan inntektsfordelingen vil endre seg i tiden som kommer. Inntektene vil flyttes fra arbeidstakere i Vesten til arbeidstakere i utviklingsland; fra arbeidstakere i Vesten til kapitaleiere i Vesten; fra oljekonsumenter til oljeprodusenter og fra kreditorer til låntakere.

For Norge vil flere av disse endringene i inntektsfordelingen være bekymringsfull og kreve politiske svar. Vi kan ikke passivt akseptere at Staten og andre kapitaleiere blir stadig rikere, hvis det samtidig medfører stagnasjon og vedvarende utstøting for vanlige lønnsmottakere, eller går på bekostning av vekst og velferd for befolkningen i u-land. Vi må bygge et samfunn som reflekterer arbeidsdelingen vi kommer til å se enda tydeligere i fremtiden: Norge må hevde seg som kunnskapssamfunn. Det krever målrettet og vedvarende satsing på kompetanseutvikling og investeringer i menneskene som bor og jobber her. Med stadig flere utenfor arbeidslivet og stigende rentenivå er tiden inne for å ruste Norge. Det er i gode tider man bør investerer for fremtiden.

En strategi for fremtiden bør etter min mening omfatte, men ikke begrense seg til, følgende:

Grunnleggende ferdigheter som lesing og skriving må styrkes blant voksne. Klarere rettigheter, bedre tilbud og større åpenhet om problemet må inkluderes i en ambisiøs plan for å minske lese- og skriveproblemene blant voksne de neste ti årene.

Vi må ha klare incentiver til at flere mennesker i både privat og offentlig virksomhet får etter- og videreutdanning. I dag er det paradoksalt nok dem som allerede er best utdannet som benytter seg av slike muligheter. Det betyr at mulighetene må bli flere og incentivene må bli større. Det kan ikke gjelde noen få; det må gjelde oss alle.

Kompetanse er like viktig i det offentlige som i det private. Gode offentlige tjenester er først og fremst et resultat av menneskene som jobber der, ikke av systemer og organisering. Derfor har vi foreslått et kunnskapsløft for ansatte i omsorgssektoren og en styrking av kunnskapsløftet for lærere og skoleledere.

Forskning og utvikling må prioriteres høyere enn i dag. Regjeringen stilte seg bak Høyres ambisiøse målsetning om en forskningsinnsats på 3 prosent av BNP, men så fort sjansen bød seg ble det kuttet i SkatteFunn og innført et hvileskjær i den offentlig finansierte forskningen. Det er å gå baklengs inn i fremtiden. Vi må tvert imot vise vilje til langsiktig satsing, enten det grunnforskning, energi, kreft eller forskning på nanoteknologi. Et langsiktig og forutsigbart offentlig engasjement gjør oss mer attraktive for investeringer i årene fremover.

Skattesystemet må motivere til innsats og gründerskap og premiere risiko og investeringsvilje. Det skal alltid lønne seg å jobbe. Samtidig må vi sørge for at avkastningen av norske bedrifters suksess tilfaller de ansatte så vel som kapitaleierne. Mye av fundamentet for nye arbeidsplasser legges fordi kapitaleiere er villige til å ta risikoen det er å satse på kloke hoder, ny teknologi og nye virksomheter. Svaret er ikke å skatte kapitalen ut av landet, men å gjøre det mer attraktivt å dele fortjenesten med flittige hender og kloke hoder i bedriften.

Infrastrukturen må bli bedre. Økt satsing på samferdsel i form av veier og høyhastighetstog, realisering av potensialet innen fornybar energi og fortsatt målrettet satsing på den sosiale infrastrukturen, som utdanning, helse og gode offentlige tjenester er en forutsetning for å opprettholde og styrke Norges konkurranseevne.

Norge har et stort potensial. Hvis vi evner å skape en skole og et arbeidsliv som kombinerer kreativitet med kunnskap og kompetanse, likhetsidealet med respekt for at vi er forskjellige og dyrking av talenter med allmenn kompetanseheving og en ny sjanse for dem som er utenfor, så har vi et godt utgangspunkt for å møte fremtiden med optimisme. Da er vi på rett kurs mot et samfunn som er attraktiv å bo, leve, jobbe og investere i. Da vil frykten som mange føler for globaliseringen, vise seg ubegrunnet. Globalisering er bare negativt for dem som ikke er forberedt og åpen for den. Mantraet bør være at omstilling ikke er slutten på noe godt, men begynnelsen på noe bedre.

Omstilling er

ikke

slutten på noe godt, men

begynnelsen

på noe bedre.