Oppgitt, Oslo

Det å gå til sosialkontoret kan i seg selv være en prestasjon, en grenseoverskridelse og en kraftutfoldelse som gjør det umulig å gå et eneste skritt til, eller å vente i et eneste minutt til.

AVISENES LESERSPALTER er blant demokratiets viktigste ventiler. Av og til fornemmes en spak røst bak ordene, en resignasjon overfor systemet, kanskje overfor selve tilværelsen. Et slikt leserinnlegg sto i Aftenposten Aften forleden. Det var signert av «Oppgitt, Oslo». Hun eller han hadde vært på sosialkontoret og møtt den byråkratiske uforstand.

Oppgitt, Oslo, har vært syk i tre år og går på attføring. Pengene strekker ikke til denne vinteren. Det er ikke nok til husleie og strømregning. Derfor ble Oppgitt, Oslo, nødt til å gå til sosialkontoret. Den veien er tung for de fleste som legger ut på den, men straks de kommer fram, blir børa enda tyngre, for her sitter to sosionomer klare til en times avhør med påfølgende utdeling av dokumentasjonskrav. Når opplysningene leveres tilbake, sendes de til en saksbehandler som får tildelt saker mandager og torsdager. Behandleren kan be om mer dokumentasjon og må minst ha 14 dager før Oppgitt, Oslo, kan få sin sak avgjort.

DA VIL KRISA ha forverret seg for Oppgitt, Oslo. Det får de vite på sosialkontoret, men svaret forsvinner i lufta: Det er bare å holde utleieren varm. Oppgitt, Oslo, kom som en borger av byen, men forlot kontoret som en fortapt klient: «Det er første og siste gangen jeg går den tunge veien, det får bare gå som det vil. Dette orker ikke jeg.»

Det byråkratiske pedanteri var blottet for en empati som forstår at det å gå til sosialkontoret i seg selv er en prestasjon, en grenseoverskridelse, en kraftutfoldelse som gjør det umulig å gå et eneste skritt til - vente et eneste minutt til!

JEG TVILER IKKE på Oppgitt, Oslos historie. Det har vært for mange slike eksempler i mediene til at historien kan plasseres blant uheldige omstendigheter eller tilfeldigheter. Jeg tviler heller ikke på at sosionomene bare forholder seg til gjeldende rammer, satt av folk høyere opp i systemet, folk som signerer budsjetter og som styrer politikken, som har latt regel følge regel inntil beskyttelsen mot antatte småsnyltere er så perfekt at den overgår sosialkontorets viktigste oppgaver.

Det skulle og burde ha vært siste utvei for Oppgitt, Oslo. Det ble en blindvei. Litt krefter har imidlertid vært tilbake, akkurat nok til å få fram noen ord på side 27 i Aftenposten Aften sist mandag.

Her kan vi ikke gjøre annet enn fange ropet i farta, forsterke det, sende det videre og håpe at de som kjenner at det angår dem, hører etter.