Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Oppgjør med eget opphav

André Brink tar et kompromissløst oppgjør med sin egen bakgrunn i romanen «Djeveldalen».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gjennom en årrekke symboliserte André Brink, sammen med Nadime Gordimer og noen andre modige røster, den hvite motstanden mot det sørafrikanske apartheidregimet. På mange måter var Brinks brudd med det hvite mindretallsstyret mer oppsiktsvekkende enn Gordimers.

Mens Nadime Gordimer kommer fra den relativt liberale engelskættede delen av det hvite Sør-Afrika, er André Brink en vaskekte boersønn. Boerne var og er de mest kompromissløse motstanderne av flertallsstyre.

Ekstremt

Kampen for demokratiet er så langt kronet med seier, men Brink fortsetter oppgjøret med sin egen bakgrunn. I romanen «Djeveldalen» tar han utgangspunkt i de skavankene som tradisjonelt finnes i boerkulturen - og så skyver han det ut i det ekstreme. Slik blir romanen en allegori over en kultur og et samfunnssyn som ettertrykkelig har spilt fallitt. Kriminalreporteren Flip Lochner, en lett forsoffen journalist på nesten seksti år, er i ferd med å gjøre sitt livs reportasje når han kommer seg inn i den såkalte Djeveldalen. Der har det, i uminnelige tider, befunnet seg en dypt fundamentalistisk boersekt. Tida har nesten stått stille der, og de representanter for offentligheten som har forsøkt å få tilgang, har gått en ublid skjebne i møte.

Kriser

Nå befinner Djeveldalen seg i krise - eller rettere i mange kriser, økologisk, moralsk og genetisk. Tørken truer menneskenes eksistensgrunnlag, innavl truer evnen til fornyelse, bak fasaden av puritanisme florerer den mest hemningsløse vellyst, dalens myter er i ferd med å bli avslørt, samtidig flykter ungdommen. Brink - eller hans hovedperson Flip Lochner - beskriver altså en kultur på kanten av stupet.

Brinks litterære virkemidler er grove, det er mord, incest og offentlig pisking, det er banning, tabuord og voldsomme lidenskaper. Med velberådd hu opphever han dessuten alle realismens skranker. Døde går igjen, trollmenn kaster gann på folk, mennesker har bukkeføtter.

Outsider

Men ved siden av at dette er en grovkornet allegori er det også en fortelling om en journalist på jobb, det blir faktisk en smule langdrygt med alle Lochners besøk hos dalens merkelige innbyggere, som serverer ham løgner, sannheter eller mytiske overleveringer, alt etter behag og dagsform. Det dynamiske elementet i romanen, og det som bærer historien og gjør den vakker - tross alt - er kjærlighetshistorien mellom Lochner og den unge kvinnen Emma. Hun er en truet og truende outsider i dette trange og livsfarlige miljøet, i hennes historie ligger hele dalens tragedie gjemt. Så er det da også henne Flip Lochner vil ta med seg ut når motsetningene tetner og det blir på tide å flykte. Jeg er ikke sikker på at «Djeveldalen» kan rubriseres som en «stor» roman. Men som en forfatters oppgjør med sin egen bakgrunn og sitt eget folk er det likevel noe betagende, rett ut sagt heroisk over boka. Kanskje er det først og fremst dette kompromissløse motet som gjør at André Brink har skrevet seg inn i verdenslitteraturen.