Oppgjør med fadermordere

Å lese Toril Brekkes biografi om sin far, «Paal Brekke. En kunstner. Et liv», er som å bevitne etterkrigstidas norske kulturkamp ringside. Den er spennende, ja, beint fram medrivende fortalt.

Det skyldes først og fremst Paal Brekkes sentrale plassering i norsk kulturliv. Ikke bare ble han anerkjent som «modernismens far» i Norge etter gjendiktningen av T.S. Eliots «The Waste Land» og hans egen diktsamling «Skyggefektning» (begge deler 1949), men han ble også en premissleverandør i kraft av å virke som forlagskonsulent, litteraturkritiker i Dagbladet og formann i Forfatterforeningens Litterære Råd.

Rollebevisst

Datterens ståsted setter i dette tilfellet en ekstra spiss på historien, i og med at Toril Brekke selv ble forfatter og bygde allianser med ml-generasjonens forfattere idet de iherdig forsøkte å rive hennes far ned fra parnasset. Hun ble seinere leder av Forfatterforeningen og har slik sett nært kjennskap til forfatterstandens små og store intriger.

«Men noen bør skrive denne boken,» skriver Toril Brekke i forordet etter å ha bekjent seg til eventuelle innvendinger mot det å skulle portrettere sin egen far. Akkurat den konstellasjonen har hun taklet godt, blant annet ved å oppvise en utsøkt bevisst holdning til sin egen rolle tvers igjennom hele boka. Det er ikke tilfeldig når hun i enkelte sammenhenger trer inn teksten som «biografen» mens hun i andre situasjoner opptrer som «Toril».

På ett sted er hun så bevisst sin rolle som datter at hun bryter biografers skikk og bruk ved å skrive:

«Tenk om denne historien kunne sluttet her. Den kan ikke det. Paal Brekke har ennå nesten tredve år igjen å leve, etter 1965. Men likevel. Om han ikke hadde hatt det. Om han for eksempel var blitt overkjørt av en bil den høsten.»

Hun fabulerer om farens vakre ettermæle om han hadde sluppet unna konfliktene i de siste tre tiåra av sitt liv.

Skrivevegring

Hvor viktige var disse konfliktene? Toril Brekke viser fram en episode i farens liv, rundt 1980: «Han betviler sin egen dømmekraft der han sitter i stolen med bena over kors: Nei, jeg kommer nok ikke til å skrive mer. Han nevner ikke Volds essay. Han forteller ikke om bruddet med Dagbladet. Han snakker aldri om det mislykkede selvmordet.»

Ved å presisere at faren ikke nevner disse tre faktorene, utpeker Toril Brekke dem likevel til sentrale årsaker til farens mismot og skrivevegring.

Det dreier seg om et essay Jan Erik Vold skrev i Samtiden i 1979, der han reduserer Paal Brekkes innsats i oppgjøret med Arnulf Øverland-generasjonens konservatisme på 50-tallet.

Det dreier seg videre om en lyrikkanmeldelse i Dagbladet som ikke skulle vært på trykk, og en derpå følgende brevveksling med daværende kulturredaktør Hans Fredrik Dahl.

Og det dreier seg om et selvmordsforsøk i 1975, angivelig utløst av et nachspiel i Det Litterære Råd der Forfatterforeningens seinere formann, Bjørn Nilsen, skal ha spilt en rolle.

Toril Brekke sannsynliggjør, både ved egne observasjoner og i nye samtaler med kilder, at faren var ekstremt tynnhudet på dette tidspunktet.

- Tre erfaringer

Paal Brekke fikk for øvrig utallige oppfordringer om å skrive sin selvbiografi, både fra Ivar Havnevik (Aschehoug), Sigmund Hoftun og Andreas Skartveit (begge Gyldendal). Han unnskyldte seg med en evig senilitet hva gjaldt hukommelse. Toril Brekke fant noe påbegynt - ganske få ark - i leiligheten i Hans Nielsen Hauges gate i Oslo, hvor han levde sine siste år. I portrettintervjuer trekker han imidlertid fram sine viktige livsopplevelser:

«Jeg har hatt tre erfaringer som var gjennomrystende. Den første var krigen. Den andre var nærheten til den langsomme død på et sanatorium for tuberkuløse. Den tredje var besøket i Østen, den hjelpeløse skam over egen impotens og aggresjon som hvit mann i India og Egypt.»

Kaos og modernisme

Prestesønnen fra Røros som selv avbrøt sin teologiutdannelse under sitt Sverige-eksil i krigsåra, slet hele tida med krigens og etterkrigstidas voldsomme opplevelser av kaos. Han slet med å gi dem et dikterisk uttrykk i modernistisk form, og han slet med å få sine samtidige forfattere og kritikere til å forstå sammenhengen mellom kaos og modernisme. Norsk hjerte-smerte hadde fortsatt gode vilkår i disse åra.

Gjensyn med enkelte dikt fra samlingene «Løft min krone, vind fra intet» (1957), «Roerne fra Itaka» (1960) og «Det skjeve smil i rosa» (1965) utløser stadig en voldsom leselyst hos undertegnede.

Toril Brekke yter stor rettferdighet til alvoret i farens kunstneriske tematikk når hun behandler hans litterære produksjon. Det er som om hun forstår - også profesjonelt - hva han har hatt å bryne seg mot.

Et pluss for biografien er det jo også at Toril Brekke selv har utviklet seg til å bli en meget god forteller.