Oppgjør med matriarkatet

«Jeg har intet å gi, det lille jeg har, vil jeg ikke gi,» sier tante Lucia i Alvaro Pombos roman.

Og det er nettopp der kvinner er i denne romanen, som dreier seg om kalde og selvsentrerte kvinner og mødre som er seg selv nok og ikke trenger verken ektemenn eller fedre til sine barn.

Forfatteren Alvaro Pombo regnes som en av Spanias fremste samtidsforfattere, og i en proustaktig erindringsstrøm gir han her stemme til en kvinnelig jeg-person som forteller om sin barndom med lillesøster og lillebror, mor og to tanter, hvorav én dør fordi hun ikke vil leve lenger. De bor isolert på en herregård i Nord-Spania like etter borgerkrigen. Faren forsvant, eller ble bedt om å forsvinne, da barna var små, og er en ikke-skikkelse inntil han plutselig dukker opp med sitt dannede og pene vesen, «velmenende til det absurde».

Vår forteller misliker ham sterkt fordi han ikke passer inn i deres lukkede lille verden og kanskje også fordi hun vil være solidarisk med sin mor, som tegner fordi det «å snakke er den sikreste måten å forvrenge alt på», og som gir uttrykk for at hun overhodet ikke trenger en mann. For det «å gifte seg er for tjenestepiker», som den eksentriske tante Lucia sier. Hun tilhørte de dekadente, frivole trettiårene og har hatt beileren på gress i tretti år. Men hun er ute av stand til å elske, og kan kun motta ting fra ham, for, som hun også sier, eiendom er det eneste som varer lenge, fordi det er noe langt mer substansielt enn en hvilken som helst følelse.

Matriarkat

Det er denne innstillingen jeg-personen arver, som da hennes barndomsvenn kysser henne og hun finner det latterlig og tåpelig fordi «gutter, de kjeder meg alle sammen. De er alle likedan. De har ingenting å snakke om, de er intetsigende». Til tross for at Pombo i denne romanen polemiserer mot en svunnen tid, restene av trettitallsdekadansen, så er tematikken dagsaktuell. For det han skildrer liner det noen velger å kalle vår tids nye matriarkat, der skilsmissebarn vokser opp med sine mødre og menn overflødiggjøres, både som elskere og fedre, mens mødrene «gjør alt for å slutte å elske ham, for en hvilken som helst pris».

Det er mer her, en familiehemmelighet som avsløres, illusjoner som brister, alt dette formulert i en manende assosiasjonsstrøm, der landskaper nesten males, de fleste karikeres på spansk vis, og med en hat-kjærlighetsevne til å formulere det svake kjønn. «Det sies om kvinner at de er mer påtrengende og plagsomme enn menn, men det er urettferdig. Det er en hel innstilling som kanskje består i aldri å bli tilfreds og ikke å være istand til å tie om denne utilfredsheten.»

Les denne boka!