Oppgjør med nasjonalismen

Er det typisk norsk å være god? Ikke hvis vi skal tro Ernst Gellner, som hevder at nasjonalisme er et moderne tankefenomen. Kanskje er ideen om Norge rett og slett en teori med sjåvinistiske undertoner.

Begrepet «nasjonalisme» er i ferd med å komme i miskreditt, og brukes stadig oftere for å betegne ekskluderende og selvgode tendenser. Norske særtrekk som Lillehammer-OL. EU-kampen og Fremskrittspartiets siste valgseier har likevel vist at nasjonale tilbøyeligheter gir seg tydelige utslag, også i en postmoderne og fragmentert verden. Kanskje særlig der, forresten - når overnasjonale og regionale krefter brytes mot hverandre. Den globale landsbyen står i ferd med å bli virkelighet, samtidig som borgerkriger og krav om lokalt selvstyre viser at grensenes tid neppe er over. Nasjonal renhet er uansett en illusjon, og enkelte ser denne innsikten som en klar befrielse.

Vår skjebne

«Nasjonalisme er en doktrine som ble oppfunnet i Europa i begynnelsen av det nittende århundret.» Denne setningen, hentet fra Elie Kedouries bok «Nationalism» fra 1960, blir av mange i dag betraktet som selve nasjonalismens essens, eller snarere mangel på sådan, i en tid da selve dens legitimitet står for fall. Professor i sosialantropologi ved Universitetet i Cambridge, Ernst Gellner, fullførte før sin død i 1995 en liten bok med samme tittel, nå oversatt til norsk, der han i forlengelsen av Kedouries definisjon utdyper sitt syn på denne måten: «...Nasjonalismen er ikke universell. Den er heller ikke en vilkårlig og tilfeldig frukt av ubeskjeftigede penner og godtroende lesere. Den er den nødvendige konsekvens av (...) bestemte sosiale forutsetninger, og disse forutsetningene - som også er utbredte, grunnleggende og gjennomtrengende - er tilfeldigvis våre forutsetninger.

Følgelig er nasjonalismen overhodet ikke tilfeldig: Den har dype og viktige røtter; den var sågar vår skjebne (...) Imidlertid forholder det seg ikke slik at de dype røttene som frambringer den, er universelt tilstedeværende, og nasjonalisme er derfor ikke alle menneskers skjebne.» Nasjonalismen har med andre ord vært vår historiske bestemmelse, hva enten vi liker det eller ei. Men heller ikke mer. Gellner ser nasjonalismen som et utpreget moderne fenomen, som - til tross for iboende ideer om urgamle, naturlige røtter - først og fremst var et direkte resultat av det tidlige 1800-tallets mentale klima.

Kulturell likhet

«Nasjonalisme er et politisk prinsipp som fremholder at kulturell likhet er det grunnleggende sosiale bånd,» skriver Gellner videre. I dette ligger nasjonalismens behov for et samlende prinsipp, som setter den kulturelle likheten høyere enn alt annet. Dette bidrar til å samle de som defineres som kulturens og nasjonens medlemmer, samtidig som det bærer i seg kjernen til ekskludering av «de andre». Parolen «Norge for nordmenn» kan slik sett betraktes som nasjonalismens ånd i sin enkleste og mest gjennomførte form.

I tillegg kommer så det følelsesmessige aspektet, det som gjør at mange rent intuitivt anser nasjonalstaten som en universiell og nødvendig samfunnsform. Det er den altså ikke, skal vi tro Ernst Gellner. Han skiller mellom det han på den ene siden kaller «nasjonalisme slik den ser seg selv», og «nasjonalisme slik den, etter vårt syn, virkelig er». Det Gellner omtaler som «den nasjonalistiske ondartetheten» ligger alltid under, og kan i ekstreme tilfeller slå ut i vold og etnisk renskning. Nasjonalismen er med andre ord potensielt farlig i og med sin status som selvinnlysende, og når dens tilhengere ikke forstår at det er en teori de fastholder.

Utspilt sin rolle?

Men hvordan, om mulig, unngå nasjonalismens mest ekstreme utslag? Gellner tar opp også dette spørsmålet, og understreker at «det er bedre å forsøke å gjøre noe med de forhold som skaper nasjonalisme, fremfor å moralisere overfor dens ofre». Svaret blir, ikke uventet, sikring av politisk stabilitet, velstand, kulturell pluralisme, osv. Dette er verken nytt eller originalt, slik Gellner selv er den første til å innrømme. Hans hovedmål er da heller ikke å presentere praktiske løsninger, men å avgrense et problem. Slik sett gir boka «Nasjonalisme», til tross for sin komprimerte form, et godt inntrykk av en mildest talt omfattende problemstilling.

For øvrig er budskapet befriende enkelt. Det handler dypest sett om muligheten til å påvirke sin egen framtid, for å si det banalt. Nasjonalismen er således ingen egentlig svøpe, så lenge den behandles uten overdreven respekt. Den eksisterer riktignok her og nå, men behøver altså ikke å gjøre det i all evighet. Valget er vårt eget.