Oppgjør med Steiner

Ketil Bjørnstad tar nå et kraftig oppgjør med Steinerskolen i et følelsesladet innlegg i ny bok om Rudolf Steiner. - Jeg har skrevet kapittelet med stor sorg, sier Bjørnstad som var elev ved skolen på 60-tallet.

I går kom «Fascinasjon & forargelse - Rudolf Steiner og antroposofien sett utenfra» med advokat Cato Schiøtz og Dagbladets Peter Normann Waage som redaktører. 17 profilerte mennesker fra norsk kultur- og samfunnsliv er bidragsytere. Det kanskje sterkeste bidraget kommer altså fra Ketil Bjørnstad som gikk inn brakkedørene til Steinerskolen en høstdag i 1959.

Fysisk vold

Bjørnstads historie gir innblikk i de sterke bånd, på godt og vondt, som oppsto mellom lærer og elev. Og som for hans del ble brått revet over etter at han hadde sluttet ved skolen. Bjørnstad oppsøkte da sin tidligere hovedlærer med sin første diktsamling.

«Han... rev boken i filler etter å ha lest et par av diktene, rev den i filler rett foran øynene mine, han ropte og skrek: Det er et makkverk! hører du, et makkverk!»

- Steinerskolen har vært en smeltedigel av pedagogikk som ofte har vært usedvanlig vellykket, men som også har eksperimentert med å forme og støpe unge mennesker etter sin egen skje. Og når det er for tydelig har det båret fryktelig av sted, sier Bjørnstad.

Ikke bare for sjelen, men også for fysiske deler kunne det vanke kilevinkler, om ikke med rette vinkler. Bjørnstad skriver i boka om budskap som «...måtte læres, bankes, hamres i oss».

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg har verken lyst til å forstørre eller forminske akkurat den biten. Dette er om mennesker av kjøtt og blod som jeg må forholde meg til, og så sjenerøs skal man være at man ikke nødvendigvis må vise til konkrete episoder. Og husk at jeg også har minner fra skolen som er noen av de fineste i mitt liv.

Taperne

Kapitlets sentrale del er om Bjørnstads egen oppvåkning i voksen alder.

- Min historie kan sees som en liknelse som belyser hva som er det antroposofiske miljøs problem.

De har et sterkt ønske om å predike det ideelle budskap, men har ofte blitt overivrige, sier Bjørnstad. Han skriver om konsekvensene av dette i boka:

«Det er en av mytene om Steinerskolen at det ikke finnes tapere, fordi karakterene betyr så lite.

For det første betydde karakterene aldri lite, for det andre gikk det an å tape på mer forferdelige måter. De egentlige taperne:

De som læreren overså. De som han ikke interesserte seg for. De som hverken hadde kjendismødre eller millionærpappaer. De som skulle være skolens sjel, dens alibi, alle slektningene til Bjørneboes Jonas, de som hverken var spesielt begavede eller flittige.»

STEINERBARN: Artisten og forfattern Ketil Bjørnstad tar et personlig og følelsesladet oppgjør med Steinerskolen i ny bok.