RYSTENDE FILM: Debutanten Andrea Berntzen blir fortjent rost i skyene for sin hovedrolle i Erik Poppes film «Utøya 22. juli», som hadde premiere under filmfestivalen i Berlin på mandag. Foto: John MACDOUGALL /AFP PHOTO
RYSTENDE FILM: Debutanten Andrea Berntzen blir fortjent rost i skyene for sin hovedrolle i Erik Poppes film «Utøya 22. juli», som hadde premiere under filmfestivalen i Berlin på mandag. Foto: John MACDOUGALL /AFP PHOTOVis mer

Rystende film om Utøya

Oppgjøret med 22. juli må skje igjen og igjen

Bare slik, ved å pirke av skorpen igjen og igjen, blir Utøya det arret vi må bære og leve med.

Kommentar

Erik Poppes film om terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011 er en av de sterkeste og vondeste filmene jeg har sett. Den var rystende ubehagelig i all sin nøkternhet. De fleste som har sett den bruker liknende ord om å oppleve 72 minutters sant helvete på lerretet.

Det var så lenge det tok fra terroristen avfyrte sitt første dødelige skudd til han ble pågrepet.

Likevel sier overlevende at filmen ikke er i nærheten av å gjenskape den brutale virkeligheten. Det er en mild versjon, sa Hanne Linaker til NRK Kulturnytt dagen etter premieren i Berlin. Broren Gunnar ble drept på Utøya den dagen.

Linaker mener at historien om Utøya er så mye mer enn den tida det tok terroristen å drepe 69 mennesker, de fleste barn og unge. Det har hun rett i selvfølgelig. Men denne første spillefilmen om 22. juli er starten på et nytt kapittel i bearbeidelsen av en nasjonal tragedie. En anledning til å snakke om det andre igjen. Det ungdommene på Utøya ennå ikke visste den ettermiddagen filmen utspiller seg.

Hvem og hva som sto bak.

Mens enkelte filmanmeldere har spurt hva filmen egentlig vil, sier Poppe selv at han er motivert av at massemorderens tankegods lever videre i beste velgående.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er gått over seks år, men det tok enda kortere tid før gjerningsmannens meningsfeller kastet seg over tastaturene igjen med de samme hatefulle ordene og frasene, de samme konspirasjonsteoriene, de samme ideene om organisert motstand, som sto i terroristens manifest.

Det er kanskje ikke overraskende. Det var fra noen av disse nettstedene han hentet inspirasjon fra da han sammenfattet sitt hat til innvandrere - og muslimer spesielt, til kvinner - og feminister spesielt, til myndighetene - og Arbeiderpartiet spesielt. Han savnet det hvite patriarkatet. Det savnet har tatt liv før og kommer til å gjøre det igjen.

Terroristen er i fengsel for livet, men hans språk og verdensbilde boltrer seg fritt i sosiale medier uten stor motstand. Hans ideologiske brødre marsjerer i norske gater for første gang på flere tiår.

Oppgjøret med manifestets tankegods ble derimot raskt arrestert og begravet i ørkesløse debatter om ytringsfrihet for ekstremister, hvor et hovedargumentet syntes å være hentet fra NRA-ligaens «guns don’t kill people», ord og tanker dreper ikke.

Snart kunne man omkostningsfritt støtte ideer bak et massedrap som om man diskuterte bomringavgifter. Eller gud forby, bomringer er om mulig en verre landeplage enn islam, og enkelte ikke-hvite kvinnelige politikere fortjener drapstrusler om ikke annet.

Den norske offentligheten er blitt merkbart mer aggressiv de siste seks åra, ikke mindre. Mens rosetogene noen mørke julidager klarte å samle oss, gikk nordmenn etterpå hver til sitt uten fred i sinnet, kan det virke som. Utlendinger syntes det offisielle Norge håndterte situasjonen beundringsverdig, men det var en illusjon. En fornektelse av at terroren faktisk var født, hadde vokst og fått næring i Norge.

Sorg og samhold var viktig i de dagene, men det ga ingen forklaring på det meningsløse som hadde skjedd. Det ga ingen svar på hvordan vi skulle hindre at det skjedde igjen. Bortsett fra å stenge Grubbegata og Oslo sentrum for trafikk.

Kanskje fordi det ikke var et «vi» likevel og svarene var ulike. Kanskje fordi så mange var uenige om det politiske innholdet i angrepet. Det var en hel del som var enig i politikken, om ikke terroren. Det må vi også takle.

Flere bøker om 22. juli har berørt disse problemstillingene, men de har vært forbausende lite omdiskutert, eller diskutert overhodet. En film har i sin direkte form mulighet til å nå bredere, særlig blant ungdom som bare har vage minner om 2011, slik Andrea Berntzen (19), som spiller hovedrollen, sier hun har.

For tidlig, sier enkelte om filmen. Det vil det alltid være for noen, og det er ikke en film alle må utsette seg for, selv om jeg mener vi bør tåle såpass av respekt for ofrene.

Men det er ikke et øyeblikk for tidlig å gjenoppsøke et kollektivt traume som ikke er ferdig bearbeidet. Vi har vært gjennom rettssaken, Gjørv-rapporten om beredskapen og soningsforholdene. Alt det formelle som er viktig og nødvendig.

Etter en slik prosess er det like viktig og nødvendig å se hendelsen fra andre hold og i ulike former. Ingen kan gi det endelige svaret. Men bare slik, ved å pirke av skorpen igjen og igjen, blir 22. juli det arret vi må bære og leve med.