Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Oppgjøret om Enron

TRE TIDLIGERE Enron-direktører har gått med på å betale ca. 80 millioner kroner av egen lomme for å få en avgjørelse i et gruppesøksmål etter Enron-kollapsen i 2001, som skyllet bort rundt 365 milliarder kroner i aksjeverdier. Fordi direktører nesten aldri behøver å betale en øre i slike saker, ble Enron-avtalen - som ble offentliggjort bare dager før flere tidligere WorldCom-direktører gikk med på en liknende avtale - av mange oppfattet som en utvikling som vil avskrekke potensielle direktører fra å sitte i styrer.

Dette synet er feil. En nærmere kikk på avtalen viser at Enron-direktørene fremdeles ikke har blitt stilt til ansvar på en måte som står i forhold til saken.

18 tidligere direktører ble saksøkt i Enron-saken, men bare ti av dem må betale. Enda viktigere er det at disse ti, ifølge anklagene mot dem, solgte Enron-aksjer til en verdi av mer enn 1,5 milliarder kroner i perioden da Enron feilrapporterte sin økonomiske situasjon. Ifølge saksøkernes advokat tilsvarer summen de ti skal betale, bare ti prosent av avkastningen de hadde, før skatt. De resterende 90 prosentene - 711 millioner kroner - får direktørene beholde, mens Enron-aksjonærene mistet alt.

De andre åtte Enron-direktørene betaler ikke noe som helst, men alle anklager mot dem vil like fullt bli bilagt. Disse direktørene solgte ikke aksjer før aksjeverdien fordampet, det er antakelig grunnen til at ikke behøver å være med og betale. Men de spilte en viktig rolle i styrets uaktsomhet. Blant de åtte finner vi tre av de seks medlemmene i Enrons revisjonskomité, så vel som seks av de åtte medlemmene i finanskomiteen, som kontrollerte mange av transaksjonene Enron lurte investorene med. På tross av sin medvirkning til uaktsomhet, kan disse åtte direktørene snu ryggen til ruinene av Enron uten å måtte betale en øre.

I EN RAPPORT fra 2002 konkluderer en senatskomité med at gjennom ikke å beskytte aksjeeiernes interesser og gjennom å ignorere tvilsom forretningspraksis, har Enron-styret «medvirket i firmaets kollaps og bærer en del av ansvaret for den». Når sakene mot dem nå blir bilagt uten at de har måttet vedgå noe som helst, vil vi ikke få avklart direktørenes konkrete skyldansvar før historiens dom foreligger. Men en ting er sikkert: Andelen de legger i potten for de samlede omkostningene, vil bli mikroskopisk.

En av grunnene til at direktørene kan komme relativt uskadd fra rettssaken, finner vi i de andre partenes motivasjon. Saksøkernes advokater fokuserer naturlig nok på å inndrive så mye penger de kan for klientene sine - og på dem av de anklagede som har mest å rutte med - ikke på hvor mye hver enkelt direktør betaler. Forsikringsselskap ordner på sin side med bred beskyttelse for direktører, beskyttelse som direktørene har betalt for på forhånd, med aksjonærenes penger.

Av slike grunner, og på grunn av forskjellige lovregler og kontraktvilkår som beskytter direktører mot økonomisk ansvar, skjer det praktisk talt ikke at direktører personlig må betale for brudd på sine forpliktelser overfor aksjonærene. Selv om dette ansvaret i teorien er grunnvollen i vårt økonomiske system, er det i praksis langt mer begrenset enn investorer flest setter pris på.

I ENRON-KOLLAPSEN fikk styrets feilgrep skjebnesvangre konsekvenser, de førte til den nest største konkursen i amerikansk historie og skaket investorenes tillit til økonomien. Det er vanskelig å se for seg en sak som bedre eksemplifiserer behovet for å kunne gi direktører en reell økonomisk straff. Likevel er det nettopp det Enron-oppgjøret ikke gjør.

Oppgjøret innvarsler ikke akkurat en ny era der direktører som ikke tar hensyn til aksjonærenes interesser, selv må betale prisen. Hvis til og med Enron-direktørene behandles med silkehansker, kan direktører i andre storselskap trygt slappe av.

© The New York Times,

med norsk enerett for Dagbladet

Oversatt av Astrid Bruvik